Strategigigant

Her er det jeg må få sagt i dag: “Anno 1404“.
Det er veldig underholdende og utrolig vanskelig. Jeg har ikke prestert særlig bra, fordi det er en kombinasjon av alle stratigispillene du kan tenke deg. Det er diplomati, det er handel, det er krigføring og det er flere millioner av folk som skal gjøres glade.

Og det som er kult er at spillet går ut på at du utvikler byen din. Innbyggerne går fra “peasants” til “noblemen” via en del andre stadier. Og etter som de blir mer sofistikerte vil de ha flere matvarer, flere klær, flere kirker og generelt mer luksus. Og midt i all denne produseringen og sankingen må du tenke på skatt og dine allierte. Det er mildt sagt litt stressende til tider.

Spillet er lagd av spillgigantene Ubisoft og er utrolig pent å se på. Har du et godt skjermkort og sprek prosessor er dette et strategispill som er verdt alle de 169 kronene det koster på cdon.no

Det morsomme var at etter to spillte timer sa datamaskinen: “Du har spillt i to timer, på tide med en pause.” Den sa ikke akkuratt det, for den sa det på Engelsk, men innholdet er der. Og etter fire spillte timer spurte den om jeg ikke hadde lyst på kaffe. Men spillet er veldig bra lagd på det viset. Det gir deg alltid noe å gjøre og du har alltid to ting å tenke på. Til tider er det vanskelig å bare stresse avgårde for hele spillet har en rolig og avslappende effekt. Alt skjer sakte og ting kan som regel vente, så lenge du ikke blir angrepet, angriper eller har provosert på deg innbyggerne i byen din. De har en dårlig vane med å brenne ned sine egne (og andres) hus…

To andre ting jeg har lagt merke til er at i spillet er kostholdet til “de vestlige” folkene først bare bassert på fisk og cider. Senere blir det endret til brød, fisk, øl og cider. Der øl selvfølgelig har den største delen av kostholdet. “De østlige”, eller “de fra orienten” som de kalles i spillet, spiser stort sett dadler og drikker geitemelk. Og de ser ut til å være fornøyde med det.

Og ja, for en snau halvtime siden utleverte jeg min første heks. Hva som skjedde vet jeg ikke, men jeg er god til å anta.

Amerikaneren

I studielivet her på Sørlandet blir det en del brett- og kortspill. Og en av kortspillene det går mest i er amerikaneren. Den finnes lite som er så spennende som å spille om ære med en gjeng konkurranselystne medaldrende. Og det som er så fint å se er at hele barndommen min med hyppig spilling av amerikaneren og presidenten, gir uttelling. Jeg briljerer i amerikaneren. Presidenten også, men det skulle bare mangle når alle absolutt skal gjøre om halve kortstokken til jokere. Presidenten skal spilles uten noen jokere. Alt annet er tåpelig og alt for lett.

Men tilbake til amerikaneren. Vi spiller som regel fem stykker på en kortstokk. Og det viser seg at det er det jeg er best til. Da har vi 10 kort hver og to i potten. Det er litt trist, fordi potten hjelper nesten aldri, men det er litt gøy også. Det er i denne settingen jeg hadde mitt glansøyeblikk over alle andre øyeblikk. Jeg meldte 10 av 10 (aka. amerikaneren) og klarte det også. Riktignok hadde jeg gode kort (9 av 10 i en sort), men det siste paret ble tatt av makkeren min, som tilfeldigvis hadde esset i den sorten jeg hadde mitt siste kort i. Flaks kan du kalle det, men jeg velger å kalle det et produkt av erfaring og ferdigheter. Og om du ikke forstår hva som er så stort, så må du spille mer amerikaneren. Jeg har aldri sett det skje, og jeg har spillt over gjennomsnittet mye amerikaneren. Det kuleste av alt var at det var den siste runden og det var det som gjorde at jeg vant totalt.

Og om ikke dette var nok så vant jeg gangen etter dette også. Det var samme settingen, siste omgangen for kvelden, men da spillte vi med 12 kort og jeg meldte 10 eller 11. Og det som er så magisk med disse siste omgangene er at det er den som er villig til å lengst som får det. Den som tar den største risken som får uttelling. Og min filosofi er at når det er så jevnt at om du ikke får disse poengene så vinner du ikke, da er det bare å kjøre på. Skal du først ikke vinn, kan du like gjerne komme sist. Så jeg tenker meg om og kaster meg uti det. Og to av to ganger har jeg overrasket meg selv over alle grenser.

Så nå når jeg er kjepphøy som aldri før, må det bare bli sagt:

Jeg briljerer i amerikaneren!

Life v1.0

En interessant og annerledes artikkel om livet:

Spillverket.no – Life v1.0

Mot slutten er det lett å se hvilket ståsted skribenten har i forhold til religion og skapelsesteorier, og det på tross av at han skriver om “en spilldesigner”, riktignok kaller han denne personen “evolusjon”, men synes nå skimter en Gud mellom linjene. Selv om han ikke mente det slik. Men dette skal ikke bli en kommentar som omhandler religion. Jeg synes det var en festlig vinkling på livet. Ikke noe å bli smart på, men det lagde i det minste tanker hos meg. Jeg likte kommentaren om bibelen (og andre religiøse bøker for den saks skyld, men sikkert hovedsaklig bibelen):

“Man finner også forslag til kreative bakgrunnshistorier og til og med også “spoilere” i forbindelse med hvordan spillets sluttsekvens vil utarte seg, samt forførende løfter om en sterkt forbedret oppfølger.”

Dirt 2 = skuffende

Helt nylig kjøpte jeg Colin McRae: Dirt 2. Og jeg ble litt skuffet. Faktsik. Spillopplevelsen er absolutt, men jeg glemt fra Dirt 1 hvor lite rally det var. I Dirt-spillene har de byttet ut mye av den nervepirrende rallykjøringen med andre store og små biler og løp. Og mye av det er kult, spennende og morsomt, men det er rally jeg kjøpte spillet for. Rally a’la Colin McRae Rally 04. Det er det jeg vil ha. Så her for noen dager siden satt jeg og tenkte: “Smaker rallyspillmarkedet så dårlig at ingen gidder å ta en bit av det?”

Og i dag fant jeg ut, at noen har tenkt å forsyne seg. Får bare håpe det overgår Colin McRae, noe som er serdeles vanskelig.

Og en ting til. De fleste spill har fysikkmotorer som simulerer skade innvendig og utvendig på bilen. Men når ble vi så dårlige i billspill at denne skaden ikke skal ha noe å si. Til og med Colin McRae, som var først innen dette og hadde en utrolig bra skadesimulator (om en kan kalle det det), har sviktet. Dirt 2 er for lett. Jeg vil se en motorstopp. Jeg vil kjenne at jeg har null kontrol over bilen min, fordi jeg mangler ett hjul. Jeg vil kjenne irritasjonen når jeg kommer på ei slette og ikke klarer å gire opp, fordi girkassen er ødelagt, noe som fører til en overopphetet motor som stopper. Bilspill er ikke spennende med flashback og biler som tåler alt. Det hadde vi i 1998. Nå vil vi ha biler som går i stykker, helst faller fra hverandre.

Skapere av Dirt 2, Grid og NFS shift: Skjerp dere! Dette er for dårlig.
Og til dere som er imot det jeg sier: Bli bedre i bilspill. Det er fantisk mye mer morsomt når det er vanskelig å få bilen sin helskinnet gjennom banene.

Spenningen er tatt bort. Får håpe noen klarer å få den tilbake. Til det skjer, reiser jeg tilbake i tid og spiller Colin McRae rally 04 og 2005. To skikkelige bilspill.

Kalles ikke dette multimedia?

For tiden bor jeg alene i en leilighet i Grimstad. det har jeg gjort siden søndag og skal gjøre det et par år fremover.

Men det jeg vil si denne gangen er at når jeg kom ned her fant jeg rester etter en annen som har bodd her. Ikke en ukjent altså, en av dem jeg skal bo sammen med. Han har tilbrakt deler av sommeren her av diverse grunner. Han hadde med seg en playstation 3 og en tv. En generelt god kombinasjon. Men på grunn av en gammel tv og en ny playstation klarte de to ikke å finne tonen helt av seg selv. Noe jeg antar at min kamerat fant ut, siden han tok med seg spillene sine når han reiste hjem sist fredag. Så det som møtte meg var en playstation 3 og tv, men ingen spill. Jeg fikk den heller ikke opp på tv-en så det gjorde ingen ting. Så for å kunne se film koblet jeg opp PC-en min i stua vår for å se film på min 24-tommers HD-skjerm. Den er et syn i seg selv.

Så her en dag, snakket jeg med den andre jeg skal bo sammen med, han foreslo at jeg koblet opp playstationen med skjermen min, bare for å endre instillingen over til dem som passet tv-en. Og det var en fantastisk god ide. Jeg hadde tenkt å gjøre det, og hadde en kabel for å gjøre det, men tok meg ikke tid til det, fordi da fikk jeg jo ikke lyd. Ingen vits å se film uten lyd… Men når jeg fikk playstationen koblet opp til skjermen min, var et vanskelig å gå tilbake til 4:3 format og halvparten av oppløsningen. Så egentlig ved en tilfeldighet fant jeg ut at jeg kunne velge forskjellig lyd- og bildekilde. Noe som førte til at jeg kjørte bildet i HD på skjermen min og lyden til tv-en som i det minste gir meg lyd. Det blir ikke en permanent løsning, fordi det blir mye kabler i stua, men når jeg er alene er det ikke noe problem. Og siden jeg fikk til dette og ikke hadde noen spill, hva gjorde jeg? Jeg syklet til Grimstad sentrum og kjøpte meg det billigste og mest interessante jeg fant: Shaun White Snowboarding. Så nå bruker jeg tv-en til å se tv på, playstationen til å spille på, PC-en til å se film på også mikser jeg selvsagt disse tre som det passer.

Det står en svær stereo her også. Så jeg tenker på hvor mange steder jeg kan bruke den…