Mandarinen Klementinen

Det er gode tider for tiden.

Vi har fått årets første klementiner i hus. Det er lite som lukter mer jul enn hendene dine etter du har skrelt en klementin.
Så i den anledning skal vi har en lite faktastund, fritt sitert fra Wikipedia.no.

Klementinen er en sitrusfrukt. Den er en krysning mellom mandarinen og pomeransen. Krysningen ble gjort av en munk med navn; Père Clément, fra Algerie, i 1890. Den forveksles ofte med mandarinen, fordi de er prikk like, men i dag er det klementinen som dominerer småsitrussalget i Norge. Mandarinen forsvant fra det norske markedet en gang på 90-tallet. Marinen finnes i dag, bare på hermetikk i Norge.

Spanske, marokkanske, korsiske og sør-afrikanske produsenter har nå gjort det mulig å få klementiner året rundt, så teknisk sett er det ingen spesiell “klementinsessong”, men i Norge blir klementinene vanligvis kjøpt (fra Spania og Marokko) i perioden oktober – februar, men finnes også resten av året. Smaken og lukten egner seg derimot best rundt juletider.

Klementinen ankom Norge i 1963 og har blitt en suksess. Den forbindes med den norske jula og hvert år importeres det rundt 20 000 tonn klementiner, og store deler av disse rundt juletider. Her nordmann spiser i gjennomsnitt 5 kg klementiner i året. Hver andre av disse nordmennene tror det er 5 kg mandariner de spiser. Det viser i hvertfall en undersøkelse fra SSB for Bama.

Den beste lagringstemperaturen for klementinen er 5-10°C og den holder rimelig godt på fruktfatet. Klementinen er en av de søtere sitrusfruktene, men inneholder ikke like store deler C-vitaminer som appelsinen. Klementinen spises som regel ene og alene, men den kan også brukes i fruktsalater og sauser. Ellers kan den lages saft av.

Klementinen er egentlig steril. Den har ikke “steiner”, men den dyrkes ofte på store plantasjer sammen med andre sitrusfrukter som sitron, som har “steiner”. Når biene flyr fra tre til tre og befrukter, hender det at de har hvert innom et sitronblomst før de kommer til klementinblomsten. Får du en klementin med steiner i, får du skikke en tanke til bonden og biene.

Det er ikke det samme å gå på universitetet. Nå er det slutt på å belære medelever med “semi-unyttig” kunnskap gjennom presentasjonsformen “fremføring”. En kjip ting for mange, men en glimrende måte å føle seg overlegen 29 andre jevnaldrede. Det savner jeg litt, så da belærer jeg heller dere. Den eneste forskjellen er at jeg denne gangen sa ifra om at jeg “siterte fritt” fra wikipedia. Det pleide vi ikke innrømme på ungdomsskolen og videregående.

Krim

Jeg har siden jeg leste min første roman av Jo Nesbø, Rødstrupe, stått fast på at jeg ikke liker kriminalromaner noe spesielt. Ikke krim-sjangeren i noe format egentlig. Jeg syntes det var for ensformig. Noen døde. Noen jaktet på en drapsmann. Også var det alt etter hvor personlig det ble om drapsmannen døde eller ikke. Og slik er det i mange tilfeller. Så jeg sa til meg selv. Krimsjangeren kan jo umulig leve evig. En gang må man gå tom for måter å drepe folk på. Men når jeg nå leste Panserhjerte, gikk det opp for meg at Jo Nesbø klarer å skape noe originalt i hver av sine romaner. han skrevet åtte med samme personen i hovedrollen, og hver og en av dem bringer noe nytt. Det er ikke mye nytt, for jeg klarer ikke, etter åtte romaner, å skille detaljene fra bok til bok. Men kanskje jeg hadde rett hele tinden, samtidig som jeg hadde feil. Det finnes ett begrenset antall måter å drepe folk på. Forfatterens jobb er å iscenesette det hele, slik at leseren forblir overrasket. Og det blir jeg. Jo Nesbøs bøker er vanskelige gjennomskue. Noen er lettere enn andre, men denne siste er nok en av de bedre jeg har lest. En herlig tvist helt mot slutten. Så hadde jeg kanskje rett, men som sagt hadde jeg også feil. Jeg liker nok kriminalromaner veldig godt, jeg har bare insett det før nå.

Jo Nesbø skriver bøker lik ingen jeg har lest før. Jeg har riktig nok ikke lest andre kriminalromaner, men holder bøkene sine på et utrolig troverdig nivå. Han må ikke jukse seg til å bryte naturlover. Han bruker dem til forme karakteren, handlingen og utfallet. Han kalles for en av Europas (eller var det verdens?) beste kriminalforfattere og har hatt en kjempesuksess, helt siden han gav ut sin første bok. Og ut fra å ha lest alle Nesbøs kriminalromaner og sett hans suksess, kan jeg slå fast att jeg har funnet nøkkelen til å lykkes i boknorge. Jeg velger å kalle det, de to S-ene, eller SS om du skulle ha samme humor som meg. De står for noe så enkelt som sex og sadisme. Har du den ene kommer du fryktelig langt. Har du begge, ender du opp slik som Jo Nesbø. Jeg sier at det alt som trengs, men det er ikke det jeg mener. Men vis meg en av dagens romaner som ikke inneholder noen av delene.

Comic Con 09

Etter fjordårets the Gathering måtte ledelsen gå et par runder med regjeringen for å få bekreftet gamer.nos slagord: “Spill er kultur”. Ledelsen fryktet at de måtte betale moms, noe som hadde betydd slutten for Norges desidert største, årlige ansamling av nerder. Det er det eneste vi har av slikt i Norge.

I USA derimot finnes det lass på lass av slike messer, går jeg ut fra. Den eneste jeg kjenner til er en av de mer sære, men også en av de største og mest kjente. Den heter Comic Con og finner sted i San Diego. Den er helt nylig over og alt jeg har er videoer. Men det ser jo utrolig festlig ut. Om du tilfeldigvis ikke skulle ha noen interesse for tegneserier finnes det etter hvert veldig mye annet. På Comic Con henger ikke folk seg opp i om ting egentlig er beregnet for de under 12. Tegneserier blir satt pris på som litteratur, en fortelling og, i sikkert noen tilfeller, et kunstverk. Og likedan er det med filmer. Animasjon er nummer en, men kjente regissører som Tim Burton blir satt stor pris på.

Min interesse for USA er svært liten samtidig som den er svært stor. Jeg har hørt utrykket: “Det eneste problemet med Tyskland er at det er for mange tyskere der.” Jeg mener dette om USA. Deg forunderlig hvordan deres måte å se en hel del ting på er annerledes enn vår. Jeg tror kapitalismen som er tydeligst i USA (den finnes i Norge også) er grunnen til de fleste store selskapene innen moderne teknologi kommer fra dette landet. Så om jeg skulle reise til USA, skulle det være for å delta på Comic Con eller WWDC. To steder der ikke har noe å gjøre, men som begge ser ut til å ha en kultur og stemning rundt seg som ligger veldig nært magisk.

Her er en video fra Wired som oppsummerer årets Comic Con, og en video fra fjoråret, laget av CollegeHumor i spalten Bleep Bloop.

Ut på tur… ja, dere kjenner regla…

Jeg har jobbet kveld, dag, kveld de tre siste dagene så jeg har ikke hatt særlig overskudd av verken energi eller tid til å skrive noe. I dag hadde jeg fri. Men slik vil det ikke være for alltid. I løpet av sommeren skal jeg gjennom et par uker med kontinuerlig jobbing, det kan bli hardt. Midt i blant denne jobbinga er to 13-timers vakter. Det er ikke en skrivefeil, eller en regnefeil, det er bare en ubegripelig lang vakt.

Men i dag, var jeg på tur med min bror og min far til Kjerag. Og nei, jeg har ikke ett bilde av meg selv på steinen. Grunnen er fordi jeg aldri var ute på steinen. Grunnen til dette er delt. Nummer en så jeg verken den store gleden, eller det store kicket. Det ligger en steinrøys under bolten, slik at den berømte høyden ikke eksisterer. Det er mye høyere på platået ved siden av bolten. Der går det rett ned til fjorden, omtrent slik som Prekestolen. Den andre grunnen er kanskje litt spesiell, men jeg har en ting mot klisjeer. Men det er en annen historie. Jeg hadde tenkt meg ut et triks, for å gjøre noe annerledes, men når tjue tyskere også ville bli tatt bilde av, droppet jeg det.

Du blir kanskje ikke overrasket, men vi traff tre ganger så mange utlendinger enn nordmenn. Det er en turistattraksjon som sør-europeerne dessverre må gå til. Ikke alle så ut som om de viste hva de hadde i vente. De fleste gikk i dongeribukser, noe jeg tenker meg var varmt. Mange gikk i dårlig fottøy, men bare en gikk i helsvart bukse og frakk(!). Jeg gikk i shorts og t-skjorte og ble solbrent, som vanlig. Formen er fin, men jeg kjenner det er hardt å gå i trapper. Dem som har gått turen vet hva jeg snakker om.

Men å gå i den norske fjellheimen er noe av det morsomste jeg vet. Du treffer på utrolig mange mennesker som er hyggelige, uansett. Alle er hyggelige på fjellet. Nordmenn er kjent for nulltoleranse ovenfor smalltalk, men på fjellet er det påbudt å hilse og om formen er fin og anledningen byr seg, er ingenting som en liten prat. Hvor du skal. Hvor du kommer fra. Ja, også litt kunnskapsutveksling og gjerne en latter. Så går turen videre. Det er ett festlig konsept. De fleste kjenner kanskje til dette, men jeg har en fortid med “hyppig” bruk av turistforeningens hytter. Og går vennligheten videre. Her er det opplagt at du spiller kort med folk du aldri har sett før, snakker med gamle menn og småbarnsforeldre, deler mat med dem som ikke får, deler rom om med totalt fremmede om plassen skulle bli liten. Det er en egen verden der oppe, blant lyngen. Der trærne minker og alt som er igjen er fin, ren, norsk natur. Har du ikke opplevd det, bør du gjøre det.

Denne posten minner meg forøvrig på en ny t-skjorte jeg har kjøpt (og har på meg nå). Den hete “Adventurer” og er designet av Charles Bossart og kan kjøpes på Threadless om du er liten, veldig stor, jente eller ett barn.

The Norwegian way

Jeg sitter og ser på Viasat 4. Eigentleg ser jeg på the Simpsons som tilfeldigvis går på Viasat 4, imellom reklamepausene. Men i en av disse reklamepausene så jeg en reklame for programmet “Deadliest Catch”. Her er det en nordmann jeg vil sitere.

“There is the right way, the wrong way and the Norwegian way.”

Hva er “the Norwegian way”?