Dagens musikknytt (og annet nytt)

Ingrid Olava har klart å nominere seg selv inn i oppmerksomheten min med den nye singelen sin: Warrior song.

Så jeg gleder meg til hele albumet kommer. Jeg er ikke storfan av singler. Jeg foretrekker albumer i sin helhet. Det som er faktum for min del, er at en singel gjør meg oppmerksom på et album, men etter å ha hørt plata et par ganger, ender jeg opp med å falle for en av de andre låtene. Som regel en av dem mot slutten. De fleste ser ut til å slenge hittene i starten av plata og gjemme godsakene til slutt.

Men altså ny plate av Ingrid Olava en gang i nær fremtid (håper jeg).

ANNET NYTT:
Jeg stod i Kalkulus. Ikke noe utropstegn, ikke noe ekstase. Som jeg tidligere har utrykt var det en eksamen jeg skulle hatt en A på. Jeg kunne alt, men tenkte ikke klart. Mer om det her. Men en trøtt og avdanket Geir er god for en lunken C. Og det er ikke så verst det heller… men jeg skulle hatt en A! Med utropstegn, ekstase og hele pakka.

Florence + the Machine

I dag skal jeg anbefale et band, noe som er en raritet.
Jeg skal presentere et band som ikke er Kaizers Orchestra, noe som stort sett aldri skjer.

Det heter “Florence + the Machine” (les. Florence and the Machine) og besitter sjangere som pop, soul og indie. Bandet består av Florence, som synger, og “the machine” som er, ja, maskineriet. Hun har en vanvittig stemme og lager en stemning som er uten sidestykke. Om du av og til hører litt på P3, kan det hende du har hørt Rabbit Heart (Raise it Up) som gjorde meg oppmerksom. Men etter at jeg gikk til innkjøp av hele CD-en, fant jeg perle etter perle. Som… perler på en snor: Blinding, My Boy Builds Coffins, Cosmic Love, Drumming Song og Dog Days Are Over. Og resten ligger langt over kravene jeg stiller. Så det faktum at hun har klart å få så mange bra sanger på debutalbumet, gjør at jeg gleder meg til å høre det enste. Det som er med musikken hennes er at den høres spesiell ut når en sang starter og blir bare mer og mer spesiell. Men midt i denne prosessen går musikken fra å bli rar til utrolig bra. Men den sangen jeg synes er best finnes ikke på almektige Spotify, men den finnes her på itunes og heter Swimming.

Det er herlig å høre på. Jeg kan ikke forklare det men følelsen jeg får når jeg hører “Florence + the Machine”, er en annen versjon av hva jeg føler når jeg er på konsert med Kaizers. Det kan nesten beskrives som stolthet, men jeg er ikke filosof og har ikke tid til å bli det, så jeg får la det henge i luften. De som vet hva jeg skriver om, vet hva jeg mener. Det går ikke ann å beskrive det helt.

Avslutningsvis vil jeg komme med noen ord fra Florence og sangen Kiss with a Fist:

A kick in the teeth is good for some.
A kiss with a fist is better than none.

Statusraport

I leiligheten jeg bor i har vi en vaskemaskin som rister over måte. Den gjør gulvet i hele leiligheten om til ett stort subsoniskt basselement. Men i dag klarte vi å få gulvet til å riste ved hjelp av to skikkelige “suber.” Egentlig kalte vi det med bare høyttalerne våre også, men med subene fikk du spark i trynet hver gang musikken dro til med lav tone. Til og med skapene på kjøkenet ristet. Det var majestetsik!

På denne herligheten nøt vi i kveld “Engler og demoner“. Kort sagt var det en god historie, men en dårlig film. Men historien er strengt tatt Dan Browns verk, så ros til regisøren er det lite av. Det eneste jeg vil si er at den var visuelt fin.

Jeg skal også neste uke begynne på to prosjekter i to forskjellige datafag. Det ene er å programmere et blackJack-program og det andre er å modelere en legobil i 3D. Begge deler blir rimelig kult. Samtidig er neste uke, siste uke med undervisning i mattefaget Kalkulus. Det betyr at det nermer seg eksamen, og det betyr at det nermer seg jul.

Ny turne!

Kaizers Orchestra skal ut på mini-turne i begynnelsen av februar 2010!

Need I say more?

Vill du være med så skrik ut. Jeg stiller opp i to av de fire konsertbyene. Så kan dere selv gjette hvilke det er. Si ifra om det er det minste interessert, så skal jeg få deg overbevist.

Love is on the move

Sitter og hører på Leelands nye CD, Love is on the Move. Og jeg sitter igjen med litt av samme følelsen som første gang jeg hørte Opposite Way. En liten skuffelse over hvor lite nytt det er. Leeland har dessverre den evnen til å holde seg i ett musikalsk spor, men på tross av dette klarer de lage noe nytt og originalt, selv om det er skremmende likt tidligere sanger. Men nå som jeg har vært med dem i gjennom tre CD-utgivelser, kan jeg si at det er en utvikling. De legger til noe lite og nytt til hvert album, som gjør at det er mulig å skille dem fra hverandre. De lager fremdeles de samme ærlige sangene med kristent innhold. De er utrolig gode og har (som jeg skrev) sin egen lyd, som de er gode å holde fast i (som jeg også skrev). Den er verdt å lytte på.