Update

Livet for øyeblikket hastet så fort forbi meg at jeg nesten ikke har fått til å smake på det, hilse på det og se hva det har å by meg. Jeg har tilbrakt den siste måneden med en slags jobb-sove-syklus, med overvekt på jobbing. Jeg har jo vært forberedt, men det har vært hardt. Det sies at ting skal avsluttes med et smell. Og det har jeg sannelig gjort. Helgen som nylig er over begynte med en kveldsvakt (15:00-21:30) på fredag. Den ble fulgt opp av en tidlig morgen, en sen kveld og en lang lørdag (08:15-21:30). Dette ble fulgt opp av en enda tidligere søndag, men heldigvis en tidligere kveld også (07:15-20:15). Og om ikke det var nok, hadde jeg en dagvakt i dag også (07:30-14:00). Det har definitivt vært en hard helg. En hard helg av den typen som du bare kjenner etterpå. Det vil si nå. Nå har jeg en fridag, en dagvakt og en kveldsvakt igjen før jeg skal raske sammen alt jeg eier og ta det med meg til Grimstad. Det blir herlig på sin måte, men det blir litt kipt også.

Å pakke er en ting jeg aldri har likt, men dette er DEN pakkingen. Verstingen. Så jeg ser litt mørkt å gjøre det. Det høres kanskje ut som om jeg ikke har begynt, men jeg har fylt en eske med cd-er og bøker. Nå gjenstår bare det kjæreste: datamaskiner, høyttalere, kabler og andre dingser. To av hver sort. Det hele skal raskes med på leting etter noe å leve av. Forhåpentligvis finner jeg det i Grimstad.

Ut på tur… ja, dere kjenner regla…

Jeg har jobbet kveld, dag, kveld de tre siste dagene så jeg har ikke hatt særlig overskudd av verken energi eller tid til å skrive noe. I dag hadde jeg fri. Men slik vil det ikke være for alltid. I løpet av sommeren skal jeg gjennom et par uker med kontinuerlig jobbing, det kan bli hardt. Midt i blant denne jobbinga er to 13-timers vakter. Det er ikke en skrivefeil, eller en regnefeil, det er bare en ubegripelig lang vakt.

Men i dag, var jeg på tur med min bror og min far til Kjerag. Og nei, jeg har ikke ett bilde av meg selv på steinen. Grunnen er fordi jeg aldri var ute på steinen. Grunnen til dette er delt. Nummer en så jeg verken den store gleden, eller det store kicket. Det ligger en steinrøys under bolten, slik at den berømte høyden ikke eksisterer. Det er mye høyere på platået ved siden av bolten. Der går det rett ned til fjorden, omtrent slik som Prekestolen. Den andre grunnen er kanskje litt spesiell, men jeg har en ting mot klisjeer. Men det er en annen historie. Jeg hadde tenkt meg ut et triks, for å gjøre noe annerledes, men når tjue tyskere også ville bli tatt bilde av, droppet jeg det.

Du blir kanskje ikke overrasket, men vi traff tre ganger så mange utlendinger enn nordmenn. Det er en turistattraksjon som sør-europeerne dessverre må gå til. Ikke alle så ut som om de viste hva de hadde i vente. De fleste gikk i dongeribukser, noe jeg tenker meg var varmt. Mange gikk i dårlig fottøy, men bare en gikk i helsvart bukse og frakk(!). Jeg gikk i shorts og t-skjorte og ble solbrent, som vanlig. Formen er fin, men jeg kjenner det er hardt å gå i trapper. Dem som har gått turen vet hva jeg snakker om.

Men å gå i den norske fjellheimen er noe av det morsomste jeg vet. Du treffer på utrolig mange mennesker som er hyggelige, uansett. Alle er hyggelige på fjellet. Nordmenn er kjent for nulltoleranse ovenfor smalltalk, men på fjellet er det påbudt å hilse og om formen er fin og anledningen byr seg, er ingenting som en liten prat. Hvor du skal. Hvor du kommer fra. Ja, også litt kunnskapsutveksling og gjerne en latter. Så går turen videre. Det er ett festlig konsept. De fleste kjenner kanskje til dette, men jeg har en fortid med “hyppig” bruk av turistforeningens hytter. Og går vennligheten videre. Her er det opplagt at du spiller kort med folk du aldri har sett før, snakker med gamle menn og småbarnsforeldre, deler mat med dem som ikke får, deler rom om med totalt fremmede om plassen skulle bli liten. Det er en egen verden der oppe, blant lyngen. Der trærne minker og alt som er igjen er fin, ren, norsk natur. Har du ikke opplevd det, bør du gjøre det.

Denne posten minner meg forøvrig på en ny t-skjorte jeg har kjøpt (og har på meg nå). Den hete “Adventurer” og er designet av Charles Bossart og kan kjøpes på Threadless om du er liten, veldig stor, jente eller ett barn.

Jobbytte

Brått og brutalt er eg ute av daglegvarebutikkane. Eg er ikkje lenger medarbeidar hjå Mega. Det er litt herleg, samtidig som det er litt trist. Men på botn er det nok dette eg har best av. Hendene mine har dei siste åra hatt den uvanen med å verke når for mykje arbeid vert gjort. Skal for øvrig til Haugesund for å få gjort noko med det i sommar om lovnadane frå staten er riktige.

Så sommaren 2009 skal eg entre ein ny arbeidsmarknad. Eg veit ikkje heilt kva eg skal kalle han, men eg skal jobbe med utviklingshemma i hå kommune, nærmare bestemt Varhaug. Det er ein koseleg stad å jobbe, og det er mykje meir utfordrande enn noko eg har jobba med tidlegare. Ikkje så stor prestasjon, i og med at eg berre har jobba som butikkmedarbeidar og møbelmontør. To yrke som berre krev litt fysikk av deg.

Så det kjem til å bli interessant og forhåpentleg vis kjekt å utforske ei ny yrkesgruppe. Ikkje den eg ynskjer å satse på, men det viste eg før eg søkte og.

Snart jul (igjen)

Eg jobbar i butikk, sit i ein kasse og tek betalt for alt mogleg. eg har lenge hatt i baktankane at klementinar (aka. mandarinar) er ein slags “juleting”. Det har eg sett ved at salet har dabba av utover sommaren. Men eg har stadig prøvd å legge merke til om folk kjøper klementinar, for å motbevise dette. Bevise at klementinar er ein heilårsting, ikkje noko eg ynskjer eller tykjar, fordi dei er best rundt jul. Den siste månaden har folk begynt å kjøpe meir og meir klementin og mindre appelsin. Så har eg tenkt: “Hmm… kanskje folk kjøper klementinar heile året?”

Men i dag var eg på huskyrkje hjå Andres. Han hadde funne fram klementinar. Så når eg hadde ete eit par av dei og lukta var i rommet (og på hendene mine) kom eg på at det snart er jul. eg har venta så lenge på eit “klementin-rush” at no er det jul, og no kjem det.

Kanskje ein teit ting, men klemetinar er godt!