Jesus og Maskingeværet

Hva er det med at David Crowder Band har lagt inn ett maskingevær midt i sangen (Here is our King) sin om Jesus?

Det heler braker løs 1 minutt og 39 sekund etter start (direktelink).

Update:

Studentlivet er for tiden veldig ensformig. Så det er lite å fortelle.

Store deler dreier seg om matte, fysikk og mekanikk. Sår jeg prøver å drive med noe annet enn det opplagt fornuftige, ser jeg matriser og trigonometri i alt. Egentlig er det en positiv ting, for jeg har gode erfaringer med å knytte abstrakt stoff opp til dagligdagse ting. Men det er ganske interessant. Det er ikke mye som er så tilfredsstillende som å løse et vanskelig problem i mekanikk. Mer praktisk matematikk en det, tror jeg ikke finnes. Fysikk er så som så, men denne gangen fester det seg i det minste i hodet mitt. Men apropos fysikk, så har jeg nå fått bekreftet at fysikklærere er en egen rase. Første forelesningen i fysikk vi hadde, ble jeg skikkelig skremt. Foreleseren vår er nemlig skremmende lik fysikklæreren min på videregående. Ikke noe vondt ment mot noen av dem, de er bare rimelig spesielle begge to.

Foreleseren min fortalte oss forleden dag at han sittet opp hele natta med forskningsprosjektet sitt (SimReal), slik at han hadde forsovet seg den morgenen. Resultatet var at han hadde stresset seg avgårde og som resultat av dette hadde han bare fått på seg en sokk. Det merket han ikke før han kom til Universitetet. Litt rotete?

Ja, absolutt. Jeg har også en festlig foreleser i matte. Han har det med å drive russisk rulett når deg gjelder spørrerunder. Han har også den egenskapen at når han skal kose seg en kveld, låser han seg ned i kjelleren, setter på musikk og gjør matematikk. Litt merkelig? Ja, absolutt.

De to som foreleser i maskinfagene er begge dansker, så egentlig er det ikke mer å si om dem.

Men på tross av noen har jeg vanskelig for å forstå, noen er litt merkelige og noen er helt gale, så er de utrolig gode lærere. De er ufattelig gode til å få frem forståelse. De bruker eksempler og forteller det på en slik måte at jeg rett og slett forstår hva som skjer. I mitt tidligere realfagsliv, har jeg bare gitt meg og tenkt: “Slik er det bare, så lenge jeg vet det, går det nok bra.” Men nå forstår jeg trigonometriske sammenhenger og jeg forstår derivasjon og integrasjon. Alt er så mye lettere når du har stoff du interesserer deg for, gode lærere og gode arbeidsvaner. Det er en gylden kombinasjon.

Den andre delen av livet mitt er fylt av datamaskiner, lyd og bilde. Men mer om det senere.

Den siste delen gjør så godt den kan å vikle Gud og Jesus inn i de to andre delen.

Et hav av meninger

Geir har det siste døgnet gjort seg opp en hel del meninger og laget seg en form for konklusjon for hver av disse meningene. De skal presenteres i pyntelig rekkefølge. Ikke i system, men pyntelig:

Hans Erik Dyvik Husby også kjent som Hank von Helvete, har vært i blesten denne uka. Først og fremst fordi han er delaktig i to julesanger, den ene med Carola og den andre med Maria Solheim. I tillegg har han inntatt scenen som Jesus, i den ene musikalen som handler om Jesus. Og når talkshowverter først drar ham frem i lyset, blir det snakket om en del andre ting også. Først og fremst har jeg lagt merke til at han er en meget spesiell kar med noen alternative syn på legemidler og en finger inne i scientologigjengen. Konklusjonen min i dette tilfellet er at han som, har vært gjennom og er på veg gjennom så mye rart, har mange gode verdier. Til å ha tilbragt så mye tid i rampelyset med bar overkropp, er en han en person med overraskende mye bra på hjertet.

Jon Olav Nilsen og Gjengen har plaget oss i et halvt år med sine hitter av forskjellig slag. Der de fleste har til å felles å egentlig være ballader. Jon Olav Nilsen ser ut til å være beinhard, men han ender likevel opp med et debutalbum proppet av ballader. Og det nevnte albumet har roset til skyene. Og hvorfor har det det? Fordi han synger på bergensk? Eller fordi han drar musikk som vi allerede har en halv millimeter lenger? Og jeg tror kanskje det er det siste. Personlig har jeg ikke klart å venne meg til lyden av melodisk bergensk. Ikke at jeg har prøvd nevneverdig, men det er mer en r-ene som skarrer for meg. Men den har likevel sneket seg til topps på Lydverkets kåring av årets norske album. Så konklusjonen er at noen må like dette, men jeg forstår ikke hvem.

Faget 3D-modelering (MAS127) er tydelig vis så lett at tegningene vi skal gå ut ifra lages vanskelige å forstå og rett og slett dårlige, slik at ikke alle får toppkarakterer. Det var vel en konklusjon i seg selv, like mye som det var en mening.

Kvad var noe av det hippeste som var på 900-tallet. I hvertfall i følge Roy Jacobsens Frost. Hovedpersonen Torgest, eller Gest som han bare kalles fordi han er så liten av vekst, har det med å slenge fra seg kvad i tide og utide. Virker som om de syntes vanlige historier var for kjedelig. Så alt som skulle fortelles skulle lages kvad av først. Konklusjonen her ble avslørt i første setning: Kvad var noe av det hippeste som var på 900-tallet.

Vin Diesel har fortid som storspiller av nerdekomplekset Dungeons and Dragons. Enkel og grei ordforklaring er: Det er den eldste formen for rollespill. Du er karakteren din, og grafikken må du se for deg i hodet. Det er tre bøker med regler og alt bestemmes av en haug forskjellige terninger. Men gøy er det helt sikkert. Konklusjonen her er egentlig ikke en konklusjon, det er bare noe som overrasket i det sekundet jeg hørte det. Verdens mest macho mann, sannsynlig vis delt med Arnold Schwarzenegger, brukte store deler av sin ungdom på å spille det mest nerdete “spillet” som eksisterer.

Det var det. Nå er det to netter, en eksamen og en husvask igjen før jeg vender nesa mot hjemlige trakter.

En Julefortelling

Rundt juletider blir det som regel mye mas. En del av samfunnet roper “kjøp”, en amnen del roper “vær snille med hverandre” og en siste del roper “ikke glem hva julen egentlig handler om!” Jeg representerer den siste delen. Og i den anledning presenterer jeg noe litt uvanlig, men kanskje noe som gradvis vil komme hyppigere her på bloggen. Det er en novelle av Geir Kirkeby med det julete navnet “En Julefortelling“. Håper det faller i smak, og det er lov med feedback.

Året var 2009, måneden var desember og dagen er ubetydelig, og Nissemor hadde akkurat satt den første julegrøten på bordet. Nissefar så overlykkelig ut. Det knirket svakt i ytterdøra og det kom et kaldt gufs inn i det varme huset. Nissefar snudde seg og så hans kompanjong Fjøsnissen komme inn gjennom den store døra. Døra er egentlig ikke stor, men Fjøsnissen er fryktelig liten. Han gikk som vanlig kledd i ullgenser, rød topplue, overdimensjonerte sokker og de festlige buksene. “Hvorfor bor du fortsatt her på sydpolen din tulling, det er jo drittkalt.” skranglet Fjøsnissen, mens han stagget seg bort til peisen for å få varme i den lille skrotten sin. “Jeg må jo gjemme meg. Tenk om folk fant ut hvor jeg pakket gaver flere millioner hvert år. Det hadde blitt en krimbølge uten like.” svarte Nissefar og skjenket en tallerken grøt til Fjøsnissen. “Det var hyggelig å se deg, Fjøsnisse. Kom og sett deg” sa Nissemor. Fjøsnissen satte seg, toppet grøten med et smørøye og godtet seg skikkelig. Er det en ting Nissemødre kan, så er det å lage god Julegrøt. Det ligger på en måte i blodet deres. Imens de satt der og kastet innpå med grøt, saft og godsaker, uten å si ett ord, hørte de motordur.

“Er det Blånissen som kommer på snøscooter” spurte Fjøsnissen og avga et snøft, uten å se opp fra tallerkenen. Nissefar løftet skuldrene. Man kan aldri vite med de forfengelige blånissene. Han hadde ikke spesielt lyst til å invitere dem, de spiser ikke grøt engang, men på grunn av at de for noen år siden tok over juletradisjonene måtte de røde nissene velge alternative måter for å holde på jobbene sine. Men det var ikke Blånissen som kom. Motorduren døde ut like fort som den kom. Det ble en kort stillhet før alle tre begynte å spise igjen. Men før Nissefar fikk fullført tallerkenen sin braste døren opp. En svær kar kledd i skidress, ullue og skibriller kom farende inn, men før han kom helt over dørterskelen, skrek han høylytt: “Arrhh!” Han bøyde seg ned og hold seg for hodet. “Hvorfor i all verden skal dere nisser alltid lage så små dører. Helsiken!” De tre nissene hadde ingenting å si. De var målløse. Det siste de hadde ventet var at en svær nordmann kom brasende inn for så å dunke hodet i dørkarmen. Nissefar ble så satt ut at han klødde seg i skjegget med grøtskjea i stedet for hånda. Nordmannen, som forøvrig var undertegnede, reiste seg opp, tok et dypt pust, samtidig som han dro av seg skibrillene og travet videre inn i nissehuset. Denne gangen med bøyd nakke.

Undertegnede hadde satt seg ned ved enden av bordet, vis-à-vis Nissefar, forsynt seg med grøt og satt og spiste. Nissene klarte ikke gjøre noe som helst. Det eneste de gjorde var å sitte og gape, samtidig som de alle panisk prøvde å finne utfallet av denne situasjonen. “Jeg går ut ifra at du ikke hadde ventet meg.” Sa nordmannen og så på Nissefar. “Riktig nok har det vært mange mennesker her i det siste, men du hadde vel ikke trodd at noen skulle finne huset ditt. Forrige som gjorde det var vell Scott.” Nissefar stivnet enda mer og blikket hans forsvant ut av denne verden. “Og du kunne ikke la det slippe ut at du bodde på sydpolen og ikke nordpolen som alle trodde. Det var smart Nissefar, men du har gjort din andel feil og det er derfor jeg sitter ved ditt bord, Nissefar, og spiser din grøt, Nissemor. Den største feilen var å fortelle en dustete fjøsnisse hvor du bor.” Undertegnede hadde lagt fra seg skjeen, dyttet tallerkenen til side og satt nå lent over bordet med foldede hender og kikket Fjøsnissen rett inn i øynene. “Og du Herr Fjøsnisse, du er fryktelig dårlig til å gå på ski!” sa undertegnede og forlot Fjøsnissens blikk med en dempet latter. Nissemor var den første som kom til hektene og spurte fremtredende: “Hva er det du vil ha?” Hun skalv. Hun ante hva svaret kom til å bli og fryktet de neste ordene som ville komme.

“Jeg vil ikke ha noen ting.” Sa Undertegnede og det var enda verre en Nissemor hadde fryktet. “Jeg vil bare fortelle en historie.” Sa Undertegnede og dro av seg luen. Han hadde halvlangt blondt hår som så ut til å ha lidd under den store luen. Han brettet av seg jakken og begynte å fortelle: “Historien handler om en kar som ble født for godt over 2000 år siden. Nøyaktig når han ble født skal vi ikke diskutere, men han var Guds sønn og brakte med seg frelse, tilgivelse og glede. Og av forskjellige grunner har vi valgt å feire hans fødselsdag den 24. desember hvert år. Og det går som regel rimelig glatt for seg, men vi har et problem. Eller det vil si, jeg har et problem med dere tre.” Sa undertegnede og gav dem et raskt blikk etter tur. Fjøsnissen var rimelig vettskremt og angret sterkt på at han hadde tatt denne lange turen, strabasiøs som den var på gamle treski. Samtidig lurte han på hvordan han ikke hadde sett mannen på snøscooteren som fulgte etter ham. Undertegnede fortsatte: “Helt siden denne personen ble født har flerfoldige mennesker valgt å sette sin lit til ham, noe som ser ut til å gi resultater. I dag er det flere enn jeg har orden på som velger å kalle seg kristne. Disse har alltid feiret deres frelsers fødselsdag en gang i året under det vi kaller Jul. Og det gikk knirkefritt. Helt til noen fant ut at de skulle dra Saint Nicholas’ velgjerninger til det ytterste. De skapte et figur til å selge sine merkevarer. Julen ble plutselig kommersiell Og du er denne figuren Nissefar. Og du Nissemor er en slags “sidekick” til Nissefar, lagd ene og alene for at kvinnene skulle få en aktiv rolle i juletradisjonen. Jomfru Maria, kvinnen over alle kvinner, som fødte en frelser er visst ikke det god nok for dagens kvinner? Og du Fjøsnissen, du er bare den feite gamle mannen her, inkarnert i noe som ser norskt ut. Dere burde skjemmes hele gjengen. Dere er grunnen til at vi hver høst og vinter må slite oss gjennom julemarsipan, juleøl, julegave, julebrus, juletre, julebord, julepynt, julesalg og julesanger. Og det fordi dere tre plent skal gjøre så mye utav dere.” Undertegnede begynte å bli rød nå. Delvis fordi det var drepende varmt hos Nissefar, men også fordi dette var et sårt tema.

“Men blånissene da? Han stjal våre tradisjoner for noen få år siden.” Svarte Nissefar og veivet med hendene, slik som folk ofte gjør når de prøver å bortforklare seg. “Jeg har allerede tatt meg av blånissene, likedan som jeg tok meg av Påskeharen tidligere i år. Jeg tror aldri Blåfjell har vært så rødt noen gang. Trøst dere med at deres feil var større enn din, Nissefar.” Sa Undertegnede klarte ikke holde seg lenger, han lo hjertelig. Så hjertelig at alle de tre tilskuerne skvatt til. “Deres feil var at de lagde en TV-serie om hvor de hold til og når det var mulig komme inn til dem. Skikkelig dumme skapninger” Sa undertegnede og helte nedpå et glass med saft for å sette punktum for en latterkule. Nissefars og Nissemors blikk møttes i det Påskeharen ble nevnt. De hadde hørt snakk om at han hadde forsvunnet en gang i februar og ingen hadde sett ham siden. Nissefar hadde ikke tenkt noe mer over det, men Nissemor hadde et litt mer oversiktlig blikk på ting og satt som den eneste av de tre som kunne forutsi fremtiden. Men før hun fikk bryte ut i gråt hadde undertegnede fortsatt fortellingen sin: “Hva har kaniner med Jesu død å gjøre? Hva har egg med Jesu død å gjøre? Og hva i all verden har egg med kaniner å gjøre? Påsken skal handle om at en mann ofret livet sitt for verden, til nøds om at jødene ble ledet ut fra Egypt. Ikke noe om kaniner, egg og godteri. Det skal spises lam til påske, ikke godteri. Og det er derfor jeg er her. Jeg skal ende deres dager som ikoner på en høytid som ikke er deres.”

Frykt og forferdelse skrek gjennom Nissefar og Fjøsnissen. Nissefar forstod ikke hvordan noen kan ønske å ende hans liv, han som bare gjorde godt. Fjøsnissen derimot måtte holde seg i skinnet for å ikke begynne å le. De stakkarslige blånissene fikk hva de fortjente tenkte han for seg selv. “Men hva med pakkene” brøt Nissefar ut, “skal ingen få pakker lenger? Du må da tenke på barna.” Undertegnede reiste seg og sa: “Barna vet ikke bedre. Ingen burde måte oppleve det kommersielle stuntet julefeiringen har blitt.” Undertegnede snudde seg stod en stund og stirrer inn i peisen. På denne stunden får Nissefar og Nissemor utvekslet noen innholdsrike blikk som omhandlet frykt, anger, kjærlighet, glede og frykt i den rekkefølgen. Fjøsnissen derimot, sleip som han var, prøvde å finne en måte å komme seg ut av denne meget ubeleilige situasjonen på. Tankene hadde aldri svirret så fort gjennom det lille nissehodet. Han resonerte på rekordtid og gulpet opp konklusjonen sin: “Men du er da ikke bedre enn oss. Julen er allerede stjålet.” Det ble stille. Nissefar og Nissemor så mer overrasket ut en noen gang. De var kraftige og koselige, men ikke spesielt smarte. Den sleipe Fjøsnissen våget seg til med et glis, når han hørte stillheten som fylte rommet. Hovmod overgikk frykt og han luktet en seier. Han feiltolket stillheten som en usikker stillhet. Det viste seg å være en stille-før-stormen-stillhet. Undertegnede svingte seg rundt og på dette lille sekundet som var igjen fikk Fjøsnissen først med seg at Undertegnede hadde en peisspade i hånda, som han nå løftet over hodet. Fjøsnissen visste nå at slutten nærmet seg. Det som skuffet ham var at han ikke fikk noen revy, ikke fikk han tenkt noen avsluttende tanker, han tenkte ingenting.

Kroppen til Fjøsnissen satt fremdeles i stolen, som nå var veltet og lå på gulvet. Det som var igjen av hodet hang fremdeles på toppen av kroppen, og lå og badet seg i pøl av mørkt rødt blod. Nissemor og Nissefar hadde begge reist seg og tumlet bakover, noe som resulterte i at begge snublet i stolene sine og falt. Nissefar lå på ryggen, på høyde med den avdøde fjøsnissen og stirret rett på det som en gang var et sleipt glis. Han kastet opp. Nissemor var panisk og stablet seg opp fortere enn en skulle tro var mulig. Hun stod nå og vagget, mens hun så Undertegnede stå med begge hendene stramt knyttet rundt peisspaden som dryppet små dråper med blod ned på steingulvet hennes. “Jeg liker at folk melder seg frivillig som første mann i sånne situasjoner.” Sa Undertegnede og kikket raskt bort på Fjøsnissen. “Men han har feil. Den kristne Julen er omtrent en halv måned før den norrønske Midtvinterdagen.” Nissemor prøvde å lete etter fornuft: “Hvorfor dreper du oss? Vi kunne da levd normale liv. Vi kan kan gi opp nisselivet her og nå, og gå hver vår vei.” Undertegnede prøvde på et vennlig smil og sa: “Nei, det går ikke. Påskeharen bad meg drepe ham. Han så ikke hvordan en kjempehare som la egg skulle kunne leve normalt. Han hadde blit et eget lite freak-show. Og det så han selv. Og hva med dere. Dere ligner på oss mennesker, men tror dere verden har en rolle for dere å spille? En gang nisse, alltid nisse. Se på det som en tjeneste, slik som Påskeharen gjorde.” Nissefar lå fremdeles, men prøvde å kikke Undertegnede i øynene når han sa: “Du vet vi er ikoner, vi vil komme tilbake så snart noen savner oss.” Undertegnede tok et nytt grep om peisspaden og sa: “Og jeg vil fremdeles være her, klare til å gjøre det som må gjøres.”

Fem minutter senere bøyde en mann ryggen for å komme gjennom den lille Nissedøra. Han hadde dro opp en flaske akevitt, dro av korken og dynket lua til Fjøsnissen, før han stappet den delvis oppi flasken igjen. Han dro frem en lighter, tente på lua og kastet flaska inn gjennom døra. Han snudde seg og gikk mot snøscooteren sin og tok på seg skibrillene. Han satte seg over snøscooteren og så tilbake på Nissehuset som lyste opp området. Han tenkte på Nissemor som hadde livslyst i massevis. Han tenkte på Nissefar som hadde grått og spydd enda en gang når Nissemor sluttet å sprelle, før han også måtte bøte med livet. Undertegnede startet snøscooteren og rettet nesa ut mot snøhavet. Han kunne se at lyset ble svakere og svakere for hver meter han kjørte, til han tilslutt var omfavnet av mørket.

Og det var årets julefortelling av Geir Kirkeby.
Feedback er lov.

Viste du dette?

Nyleg har eg byrja å lese Narnia. Eigentleg er det ei stund sidan, og eg kome ganske mykje lengre enn byrjinga. Eg har lese dei 5 første (av 7) bøkene. Dei fleste som er relativt unge og kallar seg ein kristen har fått med seg att bak Narnia ligg eit kristent bodskap. Det er endå meir tydeleg enn i Ringenes herre som kanskje er meir kjend for dette og som film generelt.

Men når eg heilt nyleg las ferdig den femte boka fekk eg eit ganske unikt møte med Gud. For det som er faktum er at i den første boka blir løva framstilt som Jesus, og døyr for folket i Narnia. Og dette biletet vert ikkje endra utover i dei andre bøkene. Løva er og blir eit bilete på Gud, Jesus og den heilaga ande. Men altså i denne femte boka med namn: Reisen til det ytterste hav, heilt på slutten, spør Lucy (som dei fleste kjenner til) Aslan eit spørsmål som leier til følgjande dialog:

“Vær så snill, Aslan,” sa Lucy, “før vi reiser, kan du fortelle oss når vi kommer tilbake til Narnia igjen? Vær så snill. Og la det ikke bli altfor lenge til.”
“Kjære dere,” sa Aslan mildt, “du og broren din skal aldri komme tilbake til Narnia.”
“Å, Aslan!!” sa Edmund og Lucy fortvilet i munnen på hverandre.
“Dere er for gamle, barn,” sa Aslan, “og dere må begynne å komme nærmere deres egen verden nå.”
“Det er ikke akkurat Narnia.” hikstet Lucy. “Det er du. Vi kommer ikke til å møte deg der. Og hvordan kan vi leve når vi ikke får møte deg igjen?”
“Men du kommer til å møte meg, kjære deg,” sa Aslan.
“Er – du der også?” sa Edmund.
“Det er jeg,” sa Aslan, “men der har jeg et annet navn. Dere må lære å kjenne meg ved det navnet. Selve grunnen til at dere ble ført til Narnia, var at dere kan kjenne meg bedre i deres egen verden når dere har kjent meg her for en liten stund”

- Sitat frå “Legenden om Narnia – Reisen til det ytterste hav”, side 568.

Einaste måten han kunne sagt det meir tydeleg på var med store bokstavar som sa “EG ER GUD!”. Og akkurat dette som skjer her, der CS. Lewis knyttar Gud og Aslan saman som same person i to forskjellige univers, bringer heile historia, frå start til slutt, til eit heilt nytt nivå. Eit nivå me ikkje kan førestille oss, men som CS. Lewis har prøvd så godt han kan å beskrive. Prøv å tenke deg korleis det er å stå ansikt til ansikt med Gud, kikke han inn i augo og kjenne varmen han gir. Eg klarar ikkje tenkje på anna enn kor utruleg gode predikantar desse fire barna: Peter, Susan, Edmund og Lucy, måtte blitt.

Det er kult at ei av dei meste kjende forteljingane for barn har eit så sterkt og direkte band til Gud.

Gud er stor og han er verkelig over alt! (og ja setninga var tvetydig) Til og med i bøker!