Mimre, mimre.

Det var en tid da vi lot oss imponere av enkelheten. Vi så på skjønnheten og godtok den for det den var. På innsiden og utsiden. Vi levde med dens mangler, samtidig som vi nøt og frådset i dens goder.

Men for stoppe dette virrvarret før det kan kalles ett dikt, så er det ingenting som er penere en nyopprensket mac. Der alt er som det skal og ting står på rekke. Og denne skjønnheten skinner gjennom, uansett hvilket kattedyr maskinen din er ladet med. Tiger like fint som Snøleoparder, bare ikke så raskt, moderne og smart.

(Og nei, jeg er ikke deppa fordi jeg har Tiger. Tigeren min er fantastisk!)

Haikere og bussturer

For tinden jobber jeg på Varhaug og bor på Kvernaland. Derfor tilbringer jeg en del tid i bil på riksveg 44. Og bare de siste to-tre dagene har jeg sett flere haikere enn jeg har sett i hele mitt liv. Det høres utrolig ut, men opphavet i påstanden min er at jeg omtrent aldri har sett en. Så nå har jeg sett to. Jeg har vokst opp med den lærdommen om at vi ikke plukker opp haikere, fordi vi vet aldri hva slags personer det er. Og det er en god lærdom, som holder ute av mye trøbbel. Men jeg har av meg selv funnet ut at om ingen er vennlige, naive og optimister, blir verden lite koselig å strebe seg gjennom. Og det er ett stort problem.

Har dere sett reklamen for telenor, med polfareren som snakker om “kollektiv ensomhet”? Altså er scenarioet at når ingen har mobilen med seg, kommer ingen til å snakke med noen. Og det er nok et faktum for oss nordmenn. Men tenk så kult, om vi istedet hadde rettet oss mot dem vi møtte i hverdagen og vist glede. Tenk så mye ugang og problemer vi kunne sluppet. Depresjon og tanker i samme gata hadde blitt en minoritet. Men jeg skal ikke endre verden, for dette er noe som alle vet. Innerst inne. Slik som med røyking, alle vet at de bør slutte, men alt for få gjør det.

Som sagt skal jeg ikke starte noen bevegelse, for hos meg er det bare en tanke. Vi er alle forskjellige, jeg er ikke personen for å gjøre noe med ett sosialt problem, men heldigvis finnes det mennesker som er totalt forskjellige i fra meg. Men jeg håper at jeg en dag klarer å plukke opp en haiker. Hva bør vel ikke da min motpart håpe på?

Kabalen går opp!

Det har seg slik at tilværelsen min for høsten og de kommende tre årene ser ut til å ordne seg. Ting har, siden begynnelsen av 2009, startet å falle på plass. Jeg liker å være optimist, fordi jeg er helt sikker på at alt som regel går bra til slutt. Men samtidig er jeg noe læreren min på ungdomsskolen kallte for realist, som egentlig betyr noe helt annet. Men jeg forstod ham, på grun av sammenhengen, så jeg håper du også gjør det med meg. Jeg liker å se ting postivt, men prøver å ikke krysse grysse grensen til naivitet, selv om det skjer ganske ofte. Men ting går altså fremmover og oppover, men jeg har ikke lyst å leve i den tro om at jeg ikke vil møte problemer, for ironien er aldri langt unna når du tar slike beslutninger. Jeg liker å være forberedt på det som kommer, samtidig som jeg ønsker å leve etter det bibelen råder oss til. Ikke bekymre oss for morgendagen.

Som du forstår lever jeg i en litt splittet tid. Alt går veldig bra og ting og tid går unna, samtidig som jeg ikke har anelse om hva som vil møte meg til høsten.

Men jeg ønsker å sitere en klok person som jeg ønskeråskal være anonym av diverse grunner: “det går stort sett bra, og hvis ikke går det over.” og det er en fin livsfilsofi!

(apropos tittelen, så har mine ferdigheter i kabal sunket kraftig. Jeg har ikke klart å fullføre en på flere uker. Det er merkelig, fordi jeg var ganske god en stund.)

Tur-retur Arendal med en bok i hånda

Jeg har vært en dag på Sørlandet. Og jeg kan ikke si noe annet enn at badevannene rundt Arendal er mange og gode også må det sies at det anbefales å ta ekspressbussen fra Arendal til Kristiansand… ikke den andre. Så selv om jeg er sliten og sitter igjen med to suvenirer: en på mitt høyre kne og en på min høyre fot, så har det vært en utrolig fin miniferie. Jeg var på universitetet i Grimstad og fikk se hvor mye den nye campusen trengs. Jeg gleder meg til å flytte og til å begynne med noe nytt. Og når du først skal flytte, så er Sørlandet ett fint sted å flytte til. I og med at det tok meg fem timer å komme fra Arendal til Bryne, fikk jeg lest en del. Og jeg må si at Bly av Lars Saabye Christensen er en av de beste bøkene jeg har lest.

Boka starter med at Kim Karlsen kommer inn Oslofjorden med danskebåten. Jakken hans er full av penger, det er noe galt med en viss prostata og når folk spør ham hva han har gjort alle disse årene sier han som sant er: “Jeg har spilt piano på ett horehus i Firenze.” Det hele startet i slutten av boken Beatles der Kim rømmer fra ett psykiatrisk sykehus og forsvinner. Det er en historie og en bok som fascinerer meg til de grader. Det er nesten som en kriminalroman. Du vet hva som har skjedd, men du lurer fryktelig på hvordan og hvorfor.

Welcome to the iWorld!

De fleste har vel fått med seg en ørliten krig mellom windowsbrukere og macbrukere. Esensen av dette er fanget i en video fra SuperNews. Her er den:

Det er min favoritt. Jeg ler hver gang. Og det blir bare bedre, for mer nylig har det kommet et spill om samme greia. Det er ganske festlig. Følg med på hva de sier og hva som skjer i sluttvideoen. Om du klarer å glede deg i stedet for å provosere, er det utrolig stilig. Viss ikke får du banke motparten i fillebiter. Det var ikke spesielt vanskelig. Spillet ligger her.

Så da har jeg bare to ting å si: “Death to conventional thinking!” og “IPhone bitch!”