Krim

Jeg har siden jeg leste min første roman av Jo Nesbø, Rødstrupe, stått fast på at jeg ikke liker kriminalromaner noe spesielt. Ikke krim-sjangeren i noe format egentlig. Jeg syntes det var for ensformig. Noen døde. Noen jaktet på en drapsmann. Også var det alt etter hvor personlig det ble om drapsmannen døde eller ikke. Og slik er det i mange tilfeller. Så jeg sa til meg selv. Krimsjangeren kan jo umulig leve evig. En gang må man gå tom for måter å drepe folk på. Men når jeg nå leste Panserhjerte, gikk det opp for meg at Jo Nesbø klarer å skape noe originalt i hver av sine romaner. han skrevet åtte med samme personen i hovedrollen, og hver og en av dem bringer noe nytt. Det er ikke mye nytt, for jeg klarer ikke, etter åtte romaner, å skille detaljene fra bok til bok. Men kanskje jeg hadde rett hele tinden, samtidig som jeg hadde feil. Det finnes ett begrenset antall måter å drepe folk på. Forfatterens jobb er å iscenesette det hele, slik at leseren forblir overrasket. Og det blir jeg. Jo Nesbøs bøker er vanskelige gjennomskue. Noen er lettere enn andre, men denne siste er nok en av de bedre jeg har lest. En herlig tvist helt mot slutten. Så hadde jeg kanskje rett, men som sagt hadde jeg også feil. Jeg liker nok kriminalromaner veldig godt, jeg har bare insett det før nå.

Jo Nesbø skriver bøker lik ingen jeg har lest før. Jeg har riktig nok ikke lest andre kriminalromaner, men holder bøkene sine på et utrolig troverdig nivå. Han må ikke jukse seg til å bryte naturlover. Han bruker dem til forme karakteren, handlingen og utfallet. Han kalles for en av Europas (eller var det verdens?) beste kriminalforfattere og har hatt en kjempesuksess, helt siden han gav ut sin første bok. Og ut fra å ha lest alle Nesbøs kriminalromaner og sett hans suksess, kan jeg slå fast att jeg har funnet nøkkelen til å lykkes i boknorge. Jeg velger å kalle det, de to S-ene, eller SS om du skulle ha samme humor som meg. De står for noe så enkelt som sex og sadisme. Har du den ene kommer du fryktelig langt. Har du begge, ender du opp slik som Jo Nesbø. Jeg sier at det alt som trengs, men det er ikke det jeg mener. Men vis meg en av dagens romaner som ikke inneholder noen av delene.

Erfaring nr.1

Nå gikk natt ordslampa mi ut av denne verden med ett smell. Bokstavlig talt. Den fulgte etter en hel serie andre ting fra samme butikk, Europris. Så erfaring nr.1 er: ikke kjøp samensatte ting på Europris. Da må du gå ut fra at det vil gå i stykker en gang. Så erfaring nr.1.01 er: alltid ta vare på kvieringen når du handler på Europris, for (som sagt) vil det gå i stykker.

Eneste ulempen egentlig, fordi det var en drittlampe, er at det blir vanskeligere å lese Jo Nesbøs nyeste roman, panserhjerte, ikveld. Så der fikk dere en oppdatering på den fronten også…

Norsk film som, indirekte, omhandler “the Beatles”

Om du har lest en del på bloggen min de siste månedene, forstår du kanskje at jeg for tiden pløyer meg gjennom Lars Saabye Christensen trilogi om Kim Karlsen. Og her en dag jeg satt og leste streifet tanken meg.

For tiden blir det laget en hel del filmer basert på bøker av våre store moderne norske forfattere. Og det er herlig. Fordi her ligger det mange gode historier. Så tenkte jeg, er det ikke på tide at noen gjør Beatles til en film? Det er en kjent og bra bok, så det er vel bare et tidsspørsmål.

Og jeg hadde helt rett. For i dag, hørte jeg på p4 at Joachim Rønning og Espen Sandberg (aka. skaperne av Max Manus (filmen, ikke mannen)) har tatt på seg oppgaven. Det som ba.no sier grunnen til at den ikke lages før nå, er at: “Lars Saabye Christensen har lenge vegret seg for å selge opsjonen på «Beatles».” Og slikt er jo forståelig, med tanke på at filmen neppe både får sine fulltallige Beatles-låter og klarer å holde seg innenfor budsjettet (på 50 millioner). Men jeg håper at disse to norske film-heltene klarer å fikse en god deal. Dette kan veldig fort bli magisk!

Men manuset er enda ikke skrevet, så vi får smøre oss med tålmodighet og håpe på at den blir knakende god, med mye stemning. Så får dere lese mer på det store internett om dere lurer på noe annet.

Tur-retur Arendal med en bok i hånda

Jeg har vært en dag på Sørlandet. Og jeg kan ikke si noe annet enn at badevannene rundt Arendal er mange og gode også må det sies at det anbefales å ta ekspressbussen fra Arendal til Kristiansand… ikke den andre. Så selv om jeg er sliten og sitter igjen med to suvenirer: en på mitt høyre kne og en på min høyre fot, så har det vært en utrolig fin miniferie. Jeg var på universitetet i Grimstad og fikk se hvor mye den nye campusen trengs. Jeg gleder meg til å flytte og til å begynne med noe nytt. Og når du først skal flytte, så er Sørlandet ett fint sted å flytte til. I og med at det tok meg fem timer å komme fra Arendal til Bryne, fikk jeg lest en del. Og jeg må si at Bly av Lars Saabye Christensen er en av de beste bøkene jeg har lest.

Boka starter med at Kim Karlsen kommer inn Oslofjorden med danskebåten. Jakken hans er full av penger, det er noe galt med en viss prostata og når folk spør ham hva han har gjort alle disse årene sier han som sant er: “Jeg har spilt piano på ett horehus i Firenze.” Det hele startet i slutten av boken Beatles der Kim rømmer fra ett psykiatrisk sykehus og forsvinner. Det er en historie og en bok som fascinerer meg til de grader. Det er nesten som en kriminalroman. Du vet hva som har skjedd, men du lurer fryktelig på hvordan og hvorfor.

kald krig, atombomber og sånt

Eg har det siste halvåret fått ei veksande interesse for atomvåpen. Eg er i grunnen lite fascinert over korleis dei fungerer eller kva resultatet er, men kor mange av dei det har vore og framleis er. Det at ei regjering eingong kan vurdere å skaffe seg ei bombe som kan utslette eit heilt land i eit smell.

Det heile byrja for mange år sidan då eg las ein artikkel i Illustrert vitenskap om bombinga av Hiroshima og Nagasaki. Det var her eg fyrste gongen såg kva innverknad atombomba hadde på folk, natur og liv generelt. Eg las at bomba skulle detonerast rundt ein kilometer over bakken for størst effekt. Det ville gi størst spreiing. Eg las og at i den inste delen av radiusen rundt eksplosjonen vart alle menneska borte, alt som var igjen var skuggar på veggane og haugar med aske. Eg las at folk utanfor denne radiusen vart så brende at dei anten døyde av såra, vassmangel eller det at dei hoppa uti elven i byane. I artikkelen frå Illustrert vitenskap er det eit par utdrag frå forteljingane til ein av dei overlevande. Han fortel at folk som vart brende vart så redde og fekk panikk å grunn av smerta at dei hoppa uti elvene, men på grunn av at vatnet var radioaktivt og dei ikkje hadde mykje armer igjen å symje med, drukna dei fleste. Det var dette inntrykket eg fekk. USA som stormakta som merka eit land, eit folk og fleire millionar menneske i det dei gjorde det, men og i ettertid. Det er ei frykteleg historie.

No i seinare tid kan eg framleis namnet på bombene: Little Boy og Fat Man.

Interessa kom sjølvsagt igjen når me no byrja med den kalde krigen i faget nyare historie. Midt oppi dette har eg fått nær kjennskap til dataspelet “Fallout 3″ (og spelserien generelt) og teikneserien og filmen med namnet Watchmen. Begge to handlar om den kalde krigen og atomkonflikten. Dette er jo og begge deler oppdikta scenario, men det som er så trist er at ettersom dagar passerer ser eg meir og meir av kor nært scenarioet i Fallout var å bli røyndom. Det forferdelige er at USA testa atombomba for se verknadane og fekk sjå kva som skjedde. Dei fekk det på film, og det er nok det mest kjende filmklippet frå ein atomeksplosjon.

Alle som har lært om den kalde krigen på skulen veit vell kva USA og russarane dreiv på med. Dei hadde eit kappløp i omtrent alt. Begge landa proppa seg fulle bunkersar, skjulte militærbasar og sikring overfor motparten. Det som fascinerer meg kor lite me faktisk veit om kva desse landa gjorde på dei snaue 40 åra dei konkurrerte. Nokre meiner at USA oppdaga romvesen, nokre meiner dei fant ein kube som gjømmast i Hoover demninga. Men det me veit er at dei lagde og utplasserte og armerte eit uvisst tal med atombomber. Det som er omdiskutert er kor mange det var, kor mange som vart fjerna og kor mange styresmaktene aldri fortalte nokon om. Det er slike rykter som folk lagar Hollywoodfilmar om. Så på ein måte fascinerer det meg, men på ein annan måte skremmer det meg. Verda sit på fleire tusen av eit våpen med verknadar som er umenneskelege.

The release of atom power has changed everything except our way of thinking…the solution to this problem lies in the heart of mankind. If only I had known, I should have become a watchmaker.
- Albert Einstein (via)

Det er eit sitat frå Einstein som seier ganske mykje. Kanskje kommer alle desse tankane og fascinasjonane av at eg over relativt kort tid fekk ei gryande interesse for to overveldande verdner om same tema, med ein liten bit sanning og realisme eit langt stykke bak i forteljinga. Og at dess meir eg lærer om atomkraft og kalde krigar, dess meir underhaldning og glede ser eg gjennomføringa av desse scenarioa. Eller så er denne filosofiske konklusjonen og heile denne fascinasjonen berre ein motstand mot mi ubevisste “skap-poilitisk-aktiv-side”, noko eg i alle tider har hatt totalt fråvær av.