Norsk film som, indirekte, omhandler “the Beatles”

Om du har lest en del på bloggen min de siste månedene, forstår du kanskje at jeg for tiden pløyer meg gjennom Lars Saabye Christensen trilogi om Kim Karlsen. Og her en dag jeg satt og leste streifet tanken meg.

For tiden blir det laget en hel del filmer basert på bøker av våre store moderne norske forfattere. Og det er herlig. Fordi her ligger det mange gode historier. Så tenkte jeg, er det ikke på tide at noen gjør Beatles til en film? Det er en kjent og bra bok, så det er vel bare et tidsspørsmål.

Og jeg hadde helt rett. For i dag, hørte jeg på p4 at Joachim Rønning og Espen Sandberg (aka. skaperne av Max Manus (filmen, ikke mannen)) har tatt på seg oppgaven. Det som ba.no sier grunnen til at den ikke lages før nå, er at: “Lars Saabye Christensen har lenge vegret seg for å selge opsjonen på «Beatles».” Og slikt er jo forståelig, med tanke på at filmen neppe både får sine fulltallige Beatles-låter og klarer å holde seg innenfor budsjettet (på 50 millioner). Men jeg håper at disse to norske film-heltene klarer å fikse en god deal. Dette kan veldig fort bli magisk!

Men manuset er enda ikke skrevet, så vi får smøre oss med tålmodighet og håpe på at den blir knakende god, med mye stemning. Så får dere lese mer på det store internett om dere lurer på noe annet.

Tur-retur Arendal med en bok i hånda

Jeg har vært en dag på Sørlandet. Og jeg kan ikke si noe annet enn at badevannene rundt Arendal er mange og gode også må det sies at det anbefales å ta ekspressbussen fra Arendal til Kristiansand… ikke den andre. Så selv om jeg er sliten og sitter igjen med to suvenirer: en på mitt høyre kne og en på min høyre fot, så har det vært en utrolig fin miniferie. Jeg var på universitetet i Grimstad og fikk se hvor mye den nye campusen trengs. Jeg gleder meg til å flytte og til å begynne med noe nytt. Og når du først skal flytte, så er Sørlandet ett fint sted å flytte til. I og med at det tok meg fem timer å komme fra Arendal til Bryne, fikk jeg lest en del. Og jeg må si at Bly av Lars Saabye Christensen er en av de beste bøkene jeg har lest.

Boka starter med at Kim Karlsen kommer inn Oslofjorden med danskebåten. Jakken hans er full av penger, det er noe galt med en viss prostata og når folk spør ham hva han har gjort alle disse årene sier han som sant er: “Jeg har spilt piano på ett horehus i Firenze.” Det hele startet i slutten av boken Beatles der Kim rømmer fra ett psykiatrisk sykehus og forsvinner. Det er en historie og en bok som fascinerer meg til de grader. Det er nesten som en kriminalroman. Du vet hva som har skjedd, men du lurer fryktelig på hvordan og hvorfor.

Rock: før og nå

Eg held på å lese boka Beatles av Lars Saabye Christensen. Eg har det fryktelig vanskelig med å sjå føre meg korleis Beatles var, når det var nytt og hippt. Alle er så gira på Beatles, så eg tenkte eg skulle byrje å lukte litt på det. Men eg må seie at det litt håplaust. Beatles var nok ein revolusjon når dei kom. Med langt hår og songar med gitar (!) og effektar. Men det heile vert litt tamt for meg. Litt for mykje pop. Eg sit og høyrer på albumet Beggars Banquet av the Rolling Stones, og eg må seie at det er mykje godt. Men desse var jo og rebellen i si tid. Hadde me reist tilbake i tid og spelt litt Skambankt for dei, ville nok samtlege omkome på staden. Rolling Stones er hakket hardare enn Beatles, men dei spelar ikkje rock, slik som band gjer i dag. dei speler fengande låter, men prega av litt country, litt rock, ein slags blues og mykje akustisk. Men eg tykkjer det er ei god plate. Skal vel nemnast at det var Sympathy for the Devil og Street Fighting Man som gjorde at kjøpte heile plata.

Musikken er ikkje som han ein gong var. Men det er nok like greitt.

sjå forresten denne videoen. Er det vanskeleg å sjå føre seg at Mick Jagger gjekk på narkotika? Eg forstår ikkje eitt ord