Nattaktiv

En tidlig sommerferie. Den gjør ingenting annet enn å snu døgnrytmen min. Og i dag, eller i natt, hadde jeg fullbyrdet en full omdreining. Den siste natta gikk som følger:

23:30 – 00:30, Gikk å la meg, fordi jeg viste jeg skulle tidlig opp, pga. forberedelse til eksamen. Lå og leste, som vanlig, til klokka ble meget.
00:30 – 02:30, prøvde å sove i ett kaldt rom som gradvis ble varmere og varmere.
02:30 – 04:30, leste videre, før jeg tilslutt, sterkt overveide å stå opp og se en film, siden det var litt over tre timer til jeg skulle opp. Jeg droppet dette av to grunner: (1) de tre timer lange filmene er så kjedelige (med unntak av watchmen!) og (2) fordi det blir mye mas og jag, når jeg sitter 06.30 og ser film, imens mine foreldre karrer seg opp for å gå på jobb. Altså prøvde jeg å unngå et “hva-var-det-jeg-sa-øyeblikk” fra mor. Så jeg la meg til for å sove.
04:30 – 08:00, sov.

Etter dette stod jeg opp, dusja, kasta meg i bilen og en frokost på veg til skolen, for å vite at årets IT-eksamen ville dreie seg om Stortingsvalget 2009. Men det skal sies: Det er ikke så galt med slike netter. Du får mye tid til tenking. Jeg fikk lest ut halve boken min og dagen derpå var ikke så fryktelig gal. Det enste er at jeg begynner å bli alvorlig trøtt klokka 18:00.

Så jeg skal prøve å ikke gjøre det igjen, selv om det er en viss sjarm over det hele.

Are Kalvø

Are Kalvø skriv ganske tidsaktuell litteratur.

Me har eit par Bøker frå han i hyllene, så eg raska med meg ei for lese litt nynorsk, før tentamen. Boka eg fann var men fjernkontrollen min får du aldri, fordi det var den kortaste eg ikkje hadde lese frå før av. Men eg kom ikkje så langt. For det første var halvparten av det las på bokmål (!) og for det andre handlar boka om media, anno 1997. Det året var eg sju år og travelt oppteken med å underhalde meg sjølve, medan eg lærte om krokodillemunnar, pluss og minus. Det falt meg aldri inn å hugse kva dei forskjellige ministrane heite, eller kven dei vanlege reporterane i NRK og TV2 var. Så når eg skulle lese denne boka, gav eg altså til slutt opp. Så Are Kalvø, du skriv mykje bra, du er genial i det du gjer, du skriv veldig mykje morosamt, men du er dessverre ikkje tidlaus.

Æsj! 80-talet

Eg held på å lese boka “mannen som elsket yngve”. Det er rekteg så interessant, men det er egentleg ikkje det eg vil dele med dykk. Det ledar til det eg skal seie. Eg er født i 1990. Eit tidskilje. Det var den tida då 80-talet var 90-talet. Håret gjekk frå stor og krøllete til ikkje stort og krøllete. Musikken gjekk frå puddel-rock til bare rock. Alt endra seg, alt vart betre. Dette har vore mi oppfatning av årskiljet 1989/1990. Men ved å lese boka om Jarle Klepp som har handlinga si i 1990, men fortel tilbake til slutten av 80-talet. Får eg sjå at det eg trudde var reservert til 80-talet, teit hår, teit musikk, teite klede, teit slengspråk, var eit faktum på tidlig 90-talet. Du som ikkje er født på denne tida ser kanskje på meg som dum som ikkje har oppdaga dette før nå, etter 18 år. Men på grunn av at det første minnet mitt er frå når eg var 4-5 år (altså rundt 1994) så er det ikkje så rart, fordi i 1994 var 80-talet over. Det var få år til teit pop og hip-hop tok over for teit puddelrock, altså var verda endra.

Nokon vil kanskje seie “Hey! Gratulerar! Du har opplevd 80-talet!”. Men eg seier det motsette: “Off, eg er ein del av det eg alltid har vore så glad for å sleppe å være ein del av.” Men når store delar av verda si befolkning har overlevd 10 år med 80-talet må eg klare å vekse opp med etterdønningane av dette på rullebladet…

Jo Nesbø

Jeg har kanskje vært innom det før, men nå blir det sagt på ny, Jo Nesbø er en helt.

På 90-tallet var han kjent som vokalist, låtskriver og frontfigur i Di Derre, men mot slutten av 90-tallet fant han og resten av bandet ut at 90-tallsmusikken solgte best på 90-tallet og Jo Nesbø gikk over fra sangskribent til bare vanlig skribent. Mer nøyaktig forfatter.

Jeg har siden sommeren 2007 pløyet meg kronologisk og systematisk gjennom hans bøker om førstebetjent Harry Hole som er alkoholiker og har problemer med det meste. Jeg har til nå lest snart 7 av 8 bøker i denne serien av kriminalromaner og ser for meg å være i mål i løpet av sommeren. Det er ikke det store poenget. Målet er å presisere for dere hvilken stor forfatter Nesbø er. Han skriver stort sett krim, noe som han er knakende godt til og som gjør bedre og bedre for hver gang.

Jeg begynte med å lese den tredje boka i serien, Rødstrupe, noe som var dumt, fordi den har en essensiell plass i forhold til hva som skjer videre i bøkene, men jeg overlevde det også. Denne boka introduserte meg for krimsjangeren og jeg ble imponert. Nesbø har fengende måte å skrive på. Han skriver engasjerende og vet hver gang når han skal bryte av kapittelet. Han gjør det med ord som gjør at du vet hva som skjer, men etterlater ting hengende i lufta, slik at du må kaste deg på neste kapittel for å finne svarene.

Boka jeg leser nå heter Frelseren. Den omhandler Harry Hole i en ny jakt på en morder fra Kroatia som er ute etter et høytstående medlem i Frelsesarmeen. Denne boka bryter litt i forhold til de andre bøkene i serien, for her forteller han parallelt fra hovedpersonens (Harrys) sted og fra morderens sted. Så vi vet hele tiden hvem som er morderen og hvordan han har det og hva han tenker. Det gjør hele situasjonen litt merkelig, fordi på tross av at han har drept 3 mennesker (tror jeg), en hund og skadet en person kraftig, får du litt medfølelse for det han går gjennom i sin flukt ut av Norge.

Og det er dette som er så gøy med å lese bøkene hans. De er alle innen samme sjanger, men tilbyr så mye nytt hver gang at du blir overrasket. Han skifter måte å skrive på mellom hver bok. I tillegg synes jeg det interessant at han har med mye detaljer og informasjon. Han har noen ubekvemmelige detaljer, som detaljerte beskrivelser av en som blir skutt, men har også detaljer og informasjon om temaet rundt boka. I nummer en (flaggermusmannen) er handlingen i Australia, der vi får innsikt i aboriginene, deres forhold til de hvite og hele kulturen i Australia. Det er veldig interessant. I den andre boka (Kakerlakkene) er handlingen plassert i Bangkok og vikles fort inn i byens (slik det presenteres) næringsåre, prostitusjon. I nummer tre (Rødstrupe) er han på trygg jord i Norge, men må ta hånd om en gammel krigsveteran. Her er kapitlene gitt med dato, årstall og sted, fordi vi får mange tilbakeblikk i krigens dager. Dette er for å vise hva morderen vår har som bakgrunn. Men på tross av at det blir gitt så mye informasjon, får du ikke se helheten før til slutt, når alle kort blir lagt på bordet.

Nå ser det ut for at Nesbø har tatt pause fra problemene til Harry Hole og kommer snart med en ny kriminalroman, Hodejegerne. Det eneste som er litt kipt er at jeg må vente med å lese den til jeg har lest ut den siste om Hary Hole. Jeg har forresten fått et nytt “lesekikk”. Tror det er noe som kommer med sommeren.