New York, New York

Eg har den siste veka sett dei to filmane Cloverfield og I am Legend. Begge er litt spesielle, riktig nok den eine meir enn den andre, men begge på kvar sin måte. Men eg må seie at dei var bra, riktig nok den eine meir enn den andre, men begge på kvar sin måte.

Konklusjonen min er:
Hold god avstand frå Manhattan!

Last.fm

Min tentamen i IT våren 2008 hadde temaet tjenester på Internett. Tentamen var muntlig. Derfor skulle vi velge et tema innfor vårt “store tema” som vi skulle presentere. Jeg valgte nettsamfunn. Grunnen er enkel: Vi hadde omtrent en uke å forberede oss, og som en konsekvens av god tid valgte jeg å gjøre det dagen før. Så på kvelden en torsdag, skulle jeg gjøre dette, men på grunn av andre mer fengende aktiviteter kom jeg ikke igang før rundt klokka 9. Det neste er litt flaut, men det er essensen i historien. Jeg brukte omtrent en time på lese om emnet mitt og lage en presentasjon av hele greia. Jeg gjorde altså mer arbeid enn jeg måtte. Så når jeg var ferdig og innså at jeg bare kjente til 2/3 av stoffet undersøkte jeg oppgaven litt nøyere og konkluderte med at jeg kanskje ikke var nødt å skrive om alt. Så da valgte jeg det jeg visste mest om av de tinga jeg hadde skrevet om i den første presentasjonen min. Temaet ble selvsagt nettsamfunn, på grunn av at da er det bare å plukke fra hodet og fylle på fra wikipedia. Jeg fikk forøvrig 6′er…

Det jeg oppdaget når jeg laget den endelig presentasjonen var et nettsamfunn som jeg har besøkt litt for omtrent to år siden, når det var nytt, men så glemt det igjen. Men nå når jeg kom over det igjen oppdaget jeg hvor heftig det egentlig er. Det er et samfunn basert på musikk. Last.fm, som det heter, er bygd opp som følger:

Du lager en profil og laster ned “musikk-scrobbler-en”. Det finnes egentlig ikke et godt navn på denne dingsen og i hvert fall ikke på norsk, så jeg skal bare forklare fort hva den gjør. Den står på imens du spiller musikk på PC’en din (scrobler sangen du hører) og sender til last.fm hva du hører på, når og hvor ofte. Dette lagres i profilen din slik at andre kan se hva du hører på hva slags musikksmak du har. I tillegg vil du konstant få opp andre personer som hører på de samme artistene som deg.

Jeg har nylig vekket min profil til live igjen og brukt den aktivt i omtrent to måneder. Grunnen til at jeg bruker den er ikke for å la verden vite hva jeg hører på, fordi det tror jeg de driter i, men for å se hva jeg hører mest på. Det er egentlig ikke så interessant, men det er greit å ha en oversikt. iTunes gjør jo samme jobben, men den viser det ikke på samme måten… Jeg foreslår du begynner å bruke denne tjenesten (i hvertfall om du bruker iTunes, fordi disse to fungerer fint sammen) og gir meg et lite vink så jeg kan holde et øye med musikken deres. Om dere ikke ser meningen så er det greit, men besøk min profil og se hva jeg hører på. Det er kaizers orchestra som er mest spilt. Ikke unaturlig i og med at jeg flest album (og sanger) av dem og derfor er mer allsidig å høre på dem over lang tid. Dvs. det tar meg omtrent 3 timer å høre gjennom alle deres 4 album.

Jeg fikk forlvrig 6′er i standpunkt i IT, som min beste karakter ;D

Rett skal være rett

Eg fann ein dag ut at eg ville kjøpe meg nokre nye kort. Kort som i kortstokk og kortspel. Korta eg kjøpte var ein pakke med “Bicycle rider back playing cards“. Bicycle er eit merke produsert av “The U.S. Playing Card CO.” og har eit par av dei mest brukte og mest populære kortstokkane i verda. Og når ein kjøper kort med eit ettertrakta varemerke får ein det litle ekstra som andre kortstokkar manglar. For det første er det utruleg gode og solide kort, men det som eg skulle fortelje (og som er det andre) er at denne kortstokken kom med garanti. Lese kan du vel, og fleirtalet av oss nordmenn forstår det meste av engelsken rundt om oss, så difor nøyer eg meg med å legg ut biletet under.

Det kulaste er at det er spar ess som er garantien. Det beviset på at du eig ein ekte bicycle kortstokk og ikkje berre har funne eit kort på bakken og vil ha ein ny kortstokk. Kor viktig viktig denne garantien er, veit eg ikkje, fordi eg betalte snaue 15 kroenr for denne eine kortstokken.

I tillegg til dette har skaparane fulle rettigheitar på det meste med korta deira. Og dette går dei ikkje av vegen for å fortelje deg som kjøpar. Det første du ser når du opnar kortstokken er følgjande beskjed:

We claim exclusive trade mark rights in Ace of Spades, Joker, name, number, back design, case design and name of finish used on our various cards.
THE U.S. PLAYING CARD CO.
CINCINNATI, OHIO 45212
U S A

Små gleder

Jeg har den siste tiden lagt merke til at jeg, som person, fokuserer mer på de små tingene. Setningen kan kanskje mistolkes, men det er kanskje meningen, for viss ikke hadde jeg sannsynligvis endret, noe jeg ikke gjorde. For det jeg fokuserer på er små statistikker og tall. Folk som konkurrerer tenker alltid på at de få det best mulige resultatet. Og folk tenker: “Oi! han kan hoppe 8 meter i lengde! Det er ganske vilt!”, men jeg tenker omvendt: “Lurer på hvem som har hoppet kortest i et mesterskap?” Noe som automatisk fører i på tanken om snubling, skader og andre ubehageligheter, altså min neste tanke: “Hva får en profesjonell lengdehopper til å hoppe hele 20 cm?”. For meg er det mye mer interessant enn å vite hvem som hoppet lengst og hvor langt.

Jeg har i det siste sett skammelig mye fotball. I løpet av den siste uka (dvs. ca. 5 dager) har jeg sett flere fotballkamper enn jeg har sett til sammen i resten av livet mitt. Riktignok kan jeg ikke si jeg ser på fotball, fordi reklameskiltene er mer interessante enn sporten, jeg har derfor en tendens til å kommentere rare navn (som det er mange av), rare utrykk og bevegelser (som det også er mange) og andre spenstige ting. I dag fant jeg ut at de en merkelig måte måler hvor langt spillerne løper i løpet av kampen. I dag kunne mr. Schweinsteiger (som er et av de merkelige navnene) skryte av å løpt over 1 mil. Og det får meg til å lure på hvem som løper kortest. Tanken faller naturlig nok på målvakten, etter som de fleste andre piler rundt som overivrige bikkjer. Så spørsmålet mitt er: “hvor langt løper en målvakt i løpet av en 90 minutters kamp?” Da snakker vi interessante fakta. Men jeg kan ikke si annet enn at jeg er et konkurransemenneske, men ett litt utenom det vanlige. Jeg ville gjerne kommet med en utfordring til disse atletene: Hvem klarer å løpe minst, og fremdeles vinne kampen? Der skal vi få se hvem som er den virkelige seierherren!

Jeg vet ikke hvor mye dere surfer på nettet, men Mozilla har nylig sluppet en ny versjon av deres veldig suksessfylte nettleser firefox. I den anledning ville de sette en verdensrekord: Flest nedlastinger på 24 timer. Som et hvert rekordforsøk med respekt for seg selv har de ført statistikk av resultatet. USA liger på toppen, noe som er naturlig, i og med at de har flest folk. Dere har kanskje forstått poenget og om dere allerede har besøkt linken, har dere kanskje lett etter det jeg lette etter, men for dere som ikke har gjort det ennå skal jeg avsløre det for.
Jeg var faktisk mer interessert i finne det landet med minst nedlastinger, enn å beundre det med flest. Så jeg startet med de landene jeg vet er små. Lichtenstein har 517 nedlastninger, noe som er for mye til å kalles lite. Malta har 2819 nedlastinger som er stort for et så lite land. Ny taktikk: de fattige landene. Tsjad stiller med snaue 10 nedlastninger og Den Sentralafrikanske republikk har per i dag 5 nedlastninger. Det er dette som imponerer. At et land med dobbelt så mange innbyggere som Norge har 1/8000 så mange nedlastinger som oss. (med dette hinter jeg til Tsjad.) Dette er to naboland i sentralafrika som sansynligvis lider av stor fattigdom. Noe jeg fant ut sener var at Firefox 3.0 er en raritet blant folket på de vestindiske øyene. Montserrat har ikke klart å mane frem noen nedlastinger. Og det er da det begynner å bli virkelig interessant. Uten å vite noe om dette landet skal jeg ikke spekulere mer enn å komme med konklusjonen at: enten har ingen datamaskiner eller så bruker alle IE, Opera, Netscape, Safari eller en av de andre enda mindre kjente nettleserne der ute.

Dette ble forøvrig en veldig lang post og en veldig sen natt, så jeg dropper å linke nettleserne i min forrige setning. Viss du virkelig bryr deg, vet allerede hvordan de ser ut eller hvor du kan finne dem.

Demetri Martin

Eg kom over stand-up komikaren Demetri Martin som kjem frå USA. Staden eg fann han var sjølvsagt youtube, det 21. århundret sin største medieportal. Men det som er spesielt med Demetri Martin er at han har ein humor litt utanom det vanlege. Den litt merkelig, men ikkje så merkelig som Monty python, også er den litt underliggande seriøs. Med formuleringa “underliggande seriøs” meiner eg at han høyrast litt seriøs ut, men er eigentleg 100% useriøs, litt som Are Kalvø. Men det som verkeleg fengar meg er at han opptrer som (og ut frå det antar eg at han er) ein intelligent, tenkande og høgst filosofisk person.

På youtube ligg eit av “showa” hans, “If I”, som er det eg har sett av han. Her går han gjennom dei forskjellige tydingane av det engelske ordet if. Og medan han gjer dette fortel han om livet sitt, om vala han har gjort og korleis han er og har blitt som person. Veldig fascinerande.

Det som imponerer meg er kor lite villig han er til å føye seg etter mengda. Han seiar han likar å utfordre seg sjølv. Han har (bare for å gjere det) lært seg å skrive med begge hender, sykje på ett-hjulsykkel, sjonglere og gjere mange andre triks. Og ved å sjå dette showet hans får du verkeleg inntrykk av kort besett han er av å utfordre seg sjølv.

Han har studert juss, men hoppa av 2. året og vart stand-up komikar, og der laga han ein lek som gjekk ut på at om du vart stilt eit spørsmål av læraren i løpet av dagen, skulle du prøve å bruke “dagens ord” i svaret. Og dagens ord vart bestemt av Demetri sjølv kvar morgon. Slik fekk alle seg ei utfordring og han, ei utfordring med å finne nye og vanskelige ord. eg anbefaler å sjekke ut “If I” på youtube.

Ein veldig interessant person

Slutten

Korta er lagt på bordet.
Og resultatet ble kjemi.

Eg skal på fredag klokka 09.30 ha ein presentasjon på 15 minutt for min faglærar og ein totalt ukjend person, ofte kalla sensor. Kjekt? Nei. Interessant? Nei. Lærerikt? Ja, heilt sikkert…
Poenget er at eg skal ha munnleg eksamen i kjemi. Eg var så heldig å få trekke temaet “organisk kjemi”. For dei som ikkje veit kva det er, så er det kort sagt alt som ikkje er uorganisk…
Om gud hadde samla alle dei organiske stoffa i ein haug og alle dei uorganiske i ein annan haug ville du sett kor heldig eg var i trekkinga av tema. For haugen med organiske stoff ville vert svææær i forhold til den med uorgansike stoff. Men nok syting, det kunne vert værre.

Eg kunne kome opp i matte, eller i aller værste tilfelle: tysk.

Så takk Gud for alle dei organiske stoffa du ha skapt

Eg trur eg har bestemt meg for å bruke 15 minutt av fredagen min til å snakke om “dei viktige bestanddelane i vaskemiddel” og eigenskapane deira. Spesielt lett? Nei eigentleg ikkje, men det er det mest forståelige akkurat nå…

Ein annan ting som må fram er at eg nå er offisielt og heilt ferdig med tysk. 5 år med tysktimar er over. Eg kan no sleppe å snakke dette merkverdige språket igjen!

Auf Wiedersehen!

Mest nerd?

Eg surfa litt på verdsveven i dag.

Om du er ein “nerd” veit du det kanskje sjølv, men for å gjere heile tilværet mykje lettare skal eg setja deg og andre i bås og fortelja deg kven du er mindre “nerdete” enn.

For ta posten til et litt meir seriøst nivå må det seiast at eg håpar at du ikkje finn deg sjølv i ei av dei “rare” gruppene. Eg kan vel til nøds kalle meg ein “Video gamer”, noko som er ganske bra, men for å trekke fram den mørke sida så har eg vore iherdig “pokémonfan” sidan 4. eller 5. klasse, når sensasjonen kom. Men når nintendo ds kom og dei slutta å lage spela til gameboy vart det slutt. Nå skjer det berre når nostalgien slår meg hardt i hovudet.

Du oppdager kanskje fort at venstre side er full av “rare nerder”, medan høgre sida er full av “ekle nerdar”. Men når du les dette må du hugse at det dreiar seg ikkje om kven som er mest “nerdete”. Det dreiar seg om kven som syns kven er meir “nerdete” enn seg sjølv. Det er difor det er festlig. Fordi det er akkurat slik det er.

Jo Nesbø

Jeg har kanskje vært innom det før, men nå blir det sagt på ny, Jo Nesbø er en helt.

På 90-tallet var han kjent som vokalist, låtskriver og frontfigur i Di Derre, men mot slutten av 90-tallet fant han og resten av bandet ut at 90-tallsmusikken solgte best på 90-tallet og Jo Nesbø gikk over fra sangskribent til bare vanlig skribent. Mer nøyaktig forfatter.

Jeg har siden sommeren 2007 pløyet meg kronologisk og systematisk gjennom hans bøker om førstebetjent Harry Hole som er alkoholiker og har problemer med det meste. Jeg har til nå lest snart 7 av 8 bøker i denne serien av kriminalromaner og ser for meg å være i mål i løpet av sommeren. Det er ikke det store poenget. Målet er å presisere for dere hvilken stor forfatter Nesbø er. Han skriver stort sett krim, noe som han er knakende godt til og som gjør bedre og bedre for hver gang.

Jeg begynte med å lese den tredje boka i serien, Rødstrupe, noe som var dumt, fordi den har en essensiell plass i forhold til hva som skjer videre i bøkene, men jeg overlevde det også. Denne boka introduserte meg for krimsjangeren og jeg ble imponert. Nesbø har fengende måte å skrive på. Han skriver engasjerende og vet hver gang når han skal bryte av kapittelet. Han gjør det med ord som gjør at du vet hva som skjer, men etterlater ting hengende i lufta, slik at du må kaste deg på neste kapittel for å finne svarene.

Boka jeg leser nå heter Frelseren. Den omhandler Harry Hole i en ny jakt på en morder fra Kroatia som er ute etter et høytstående medlem i Frelsesarmeen. Denne boka bryter litt i forhold til de andre bøkene i serien, for her forteller han parallelt fra hovedpersonens (Harrys) sted og fra morderens sted. Så vi vet hele tiden hvem som er morderen og hvordan han har det og hva han tenker. Det gjør hele situasjonen litt merkelig, fordi på tross av at han har drept 3 mennesker (tror jeg), en hund og skadet en person kraftig, får du litt medfølelse for det han går gjennom i sin flukt ut av Norge.

Og det er dette som er så gøy med å lese bøkene hans. De er alle innen samme sjanger, men tilbyr så mye nytt hver gang at du blir overrasket. Han skifter måte å skrive på mellom hver bok. I tillegg synes jeg det interessant at han har med mye detaljer og informasjon. Han har noen ubekvemmelige detaljer, som detaljerte beskrivelser av en som blir skutt, men har også detaljer og informasjon om temaet rundt boka. I nummer en (flaggermusmannen) er handlingen i Australia, der vi får innsikt i aboriginene, deres forhold til de hvite og hele kulturen i Australia. Det er veldig interessant. I den andre boka (Kakerlakkene) er handlingen plassert i Bangkok og vikles fort inn i byens (slik det presenteres) næringsåre, prostitusjon. I nummer tre (Rødstrupe) er han på trygg jord i Norge, men må ta hånd om en gammel krigsveteran. Her er kapitlene gitt med dato, årstall og sted, fordi vi får mange tilbakeblikk i krigens dager. Dette er for å vise hva morderen vår har som bakgrunn. Men på tross av at det blir gitt så mye informasjon, får du ikke se helheten før til slutt, når alle kort blir lagt på bordet.

Nå ser det ut for at Nesbø har tatt pause fra problemene til Harry Hole og kommer snart med en ny kriminalroman, Hodejegerne. Det eneste som er litt kipt er at jeg må vente med å lese den til jeg har lest ut den siste om Hary Hole. Jeg har forresten fått et nytt “lesekikk”. Tror det er noe som kommer med sommeren.

En ny tid stå for tur

Denne posten er til ære for Anders, og er laget fordi han spurte ;D

Etter at jeg har tilbrakt to år med en mac som arbeidskamerat har jeg funnet utav et par ting. Mange har nok fått inntrykk av at jeg veldig “pur” mac. Det var engang helt sant, og er nå sånn delvis sant. Jeg kjøpte mac en gang i tida fordi jeg ville ha en maskin som funka slik den skulle og gav meg det jeg ville ha. Og det fikk jeg. Det er en trofast maskin, som ikke viser meg blåe skjermer når det passer den, altså kort sagt, som har et operativsystem som virker. Og det fikk jeg i min powerbook. Den gav meg det jeg ville ha, den virket og hadde et trofast og brukervennlig operativsystem. Alt en mann kan ønske seg. Men det som har skjedd er at vår (ikke fullt så trofaste) HP har dødd. Det vil si, han er ikke død, han har mer fått en kraftig influensa slik at vær gang den prøver å foreta seg noe annet enn å sove, faller den sammen og i verste fall svimer av.

Det en ser når en har en maskin som ikke virker og en maskin som ikke er serlig kompatibel med diverse ting og en personlighet som daglig trenger å underholdes av dataspill. Da ser en at tiden er inne for å skaffe seg en ny. Det kipe var naturlig nok at jeg var den eneste som så dette “behovet” og av den grunn har “MacGeir” gått til innkjøp av en windowsmaskin helt alene.

En ting må bare være klart. Jeg mener fortsatt at Apple har et bedre OS enn Microsoft. Det står jeg fast på, og grunnene er de samme som for 2 år siden. Den eneste ulempen med mac er at de ikke kjører spill likt som PC. Det har mye å gjøre med min mac, for den er generelt slakk i sin helhet. Men det skal PCene ha for: De er gode til å gjøre spesifikke oppgaver, og det pga at en kan sette dem sammen etter ønske. Men igjen, den æren er det ikke Microsoft som skal ha, den er det Intel, Asus, OCZ, Creative, Logitech og alle de andre som skal ha.

Og hvorfor har jeg kjøpt Vista? (som jeg tidligere har ytret mine meninger om.)
Fordi når en først har blitt våt, gjør det ingenting å hoppe uti

“Master” i selvkontroll

Jeg har bestilt meg en ny PC. En PC, som i en datamaskin med Windows på.
Jeg valgte å kjøpe den i deler for å få den slik jeg ville ha den og for å få muligheten til å sette den sammen selv. Det har jeg lenge hat lyst til. Jeg har i omtrent en måned surfet på diverse forum og nettbutikker og funnet fra til hvilke komponenter jeg skal velge og hvilken prisklasse den skulle ligge i. For omtrent en uke siden bestilte jeg vidunderet, fra to forskjellige nettbutikker. Grunnen til at jeg gjorde det er så enkel som at det var billigst. Det sparte meg for rundt 250 kroner. I hvertfall, i dag fikk jeg den ene pakken. godt over fjorten kilo. Deriblant fant jeg kabinett, skjermkort, RAM-brikker, Operativsystem (Vista (selvsagt)), Harddisk, strømforsyning og prosessorkjøler. Det er en herlig miks. Men for dere som vet hva som skal oppi PC-en, merket du kanskje at det manglet hovedkort og prosessor. For deg som husker det du leser, husker du kanskje at jeg skrev “fra to forskjellige nettbutikker”. Altså har jeg bestilt prosessor, hovedkort og litt ekstra “stæsj” fra en annen butikk. En svensk en.

Men i hvertfall. I dag fikk jeg den største pakken, det var en glede av de sjeldne. Men problemet er at jeg ikke har fått den andre ennå. Omtrent på samme tid som den første pakken ble sendt fikk jeg mail fra den andre butikken om at pakken min var blitt utsatt. Det er nedtur. Men i dag var jeg inne og sjekket tilstanden til varen som lagde forsinkelsen. Og den var endret fra “usikker” til “leveres omgående. Og det er en skikkelig opptur. Så nå håper jeg den blir sendt i morgen, slik at jeg kan hente den i neste uke.

Post-tittelen kommer ut fra det enkle prinsipp at det er vanskelig å ikke åpne pakkene. Når jeg har 6-7 ting innpakket, som ligget på rommet mitt, er det ikke lett å la være å pakke dem opp. “Og hvorfor ikke pakke dem opp da?” spør du kanskje. Da må jeg svare “Det er litt ugreit å ha ting som er over gjennomsnittet følsomme ovenfor statisk elektrisitet slengende rundt. Det er lite kjekt å ha ødelagt et komponent fordi du var overivrig.” Derfor ligger de ennå trygt i emballasjen, i en kjempe pappeske, gjemt bort (så godt det er mulig å gjemme en svær eske) i en krok.

Gleder meg til å sette den sammen og kjøre den. Det blir en opplevelse
Jeg skal se om min tålmodighet er i overflod, slik at jeg tar meg tid til å legge ut noen bilder ved et senere tidspunkt.