Don’t underestimate me!

Jeg gjennom en tid nå samlet erfaring og irritasjon, som nå leder til en ganske opplagt teori. Jeg hevder nemlig at spillbransjen tror hele verdens “gamere” er en gjeng med “noober”.

Spillene som har kommet ut de siste to årene har vært av synkende kvalitet. Ikke grafisk, for all del. Det overgår nesten virkeligheten, men alle spillprodusentene undervurderer brukerne. La meg ta et par eksempel:

Need for Speed: Shift
NFS: Shift er et prakteksempel. Det er det nyeste spillet i denne urgamle bilspillserien. Og spillet er helt ok, det er ikke bedre enn Grid på andre måter enn grafikk, noe som ikke er nok, men det har sine mangler. Teknisk sett er manglene at det er noe de ikke mangler. Spillet har nemlig funnet ut at dagens spillere synes det er for vanskelig å kjøre bilspill, så da får vi hjelpe dem. Så det du får er: bremsehjelp, styrehjelp, hjelp til linjevalg og selvsagt flere vanskelighetsgrader å fråtse i. Om du stiller alle disse hjelpemidlene, slik at de er fult aktive, tror jeg du kan fullføre løpene med en finger på gassen. Heldigvis går det an å slå disse av. Men når muligheten er der, og noen sikkert bruker dem, er det ikke like kult å runde spillet.

Assassin’s Creed
Hele denne serien er for meg en bitteliten skuffelse oppi all ekstasen. For det er et av tidenes beste spill. Det er utrolig gøy å klatre og drepe seg gjennom historien som utarter seg til noe kjempemassivt. Men igjen tror jeg Ubisoft har undervurdert oss, for kampsystemet er ubegripelig enkelt når du bare har fått teken på det. Det trengs to fingre her, en for å holde “guarden” og en til å ta en eventuell “counterattack”. Altså er ikke spillet like underholdende andre og tredje gang du spiller gjennom det, som første gang. Bare fordi det er så lett å lære seg triksene. Men dette simple kampsystemet har sine gode sider også. Det leder til at det kan implementeres litt fiffige videoer imens du krangler deg igjennom tempelriddere eller venezianske vakter.

Dirt 2
Her er det skadesimulatoren som skal rakkes ned på. Ikke fordi den er dårlig, men fordi den er nesten fraværende. Det er enten totalvrak eller bare småtteri. Men alt dette er beskrevet i en tidligere post, så jeg overlater detaljene til fortiden.

Final Fantasy XIII
Her skal jeg ikke skrike for høyt, for dette har jeg ikke fått prøvd selv enda, men ut fra hva jeg har sett og lest. Har nummer tretten i serien kommet med slags “auto-attack-knapp”, som velger det beste angrepet for deg, slik at du (her også) kan fullføre et helt spill med en knapp. Og det er jo ikke slik det skal være! Dette er, så vidt jeg har fått med meg, et slags rollespill. Av typen der du velger angrep som karakteren din skal utføre. Det virker litt for simpelt for.

Tom Clancy’s Splinter Cell: Conviction
Dette spillet som jeg klarte å gå gjennom på snaue 20 timer må også tas med. For det ble for enkelt. Jeg har hetset mye rundt dette tidligere, men det må sies at alle disse kampsystemene som skal hjelpe deg gjennom et spill som du tydeligvis er for dårlig til, synes jeg er fornærmende. Hvorfor kan de ikke lage Splinter Cell slik som i gamle dager? Jeg blir alvorlig lei meg når jeg tenker på hvordan de har ødelagt verdens beste spill.

Så det er en smule skuffende at alle de store titlene lir fordi de blir for enkle å mestre. Jeg synes ikke et spill skal skorte på vanskelighetsgraden, bare fordi skaperen tror dette blir tidenes vanskeligste spill. Men det er kanskje ikke så lett å dømme hvor gode mannen i gata er i spillet du skal utvikle, men jeg synes ikke spillskaperne skal være redde for at spillet blir for vanskelig. Ingenting er bedre enn et spill som lager mye spilletid. Riktignok gjelder det å holde seg under grensen der folk blir irriterte. Jeg derimot synes den manglede utfordringen skaper en ny type irritasjon. En irritasjon over at ting blir for lett, at jeg blir undervurdert.

Heldigvis har vi onlineservere på Track Mania, hvor det ikke finnes hensyn til hvor vanskelige ting er. Så jeg får klamre meg til det, enn så lenge.

Dilemma

Vinteren er noe sørlendinger ikke har et særlig kjært forhold til, men nå som solen titter frem begynner de å prate om ting de kan og elsker.

Her i sør er det bare en ting som betyr noe når snøen har forsvunnet: BÅT. Har du tatt båtførerkurset? Hva er egentlig reglene i år? (Og viktigst av alt) Har du båt? Så som en Jærbu som har jeg ikke så mye å bidra med. Det hender titt og ofte at jeg må forklare at på Jæren har vi mye sjø, men hele kystlinja er full av langgrunne strender og svaberg, rettet mot åpent hav. Altså ikke en optimale forhold for småbåtentusiaster. Og sørlendingene forstår jo det, men mister litt av glansen i blikket når tanker kommer innpå et liv uten båt.

Men det vet jo alle.

Men det kanskje ikke alle vet er at sørlendingene er en gjeng med hobbyfiskere. Nå når solen titter frem kommer de tassende med hver sin fiskestang, som de selvsagt husker modellnavn på, og finner seg ei vik og slenger ut det som er av dupper, kroker og snører. I denne anledning deltok jeg i dag i en samtale om fisking. Og de lurt nok en gang på om vi ikke fisket på Jæren. Da måtte jeg fortelle at de to nærmeste vannene vi har er et næringsrikt (Frøylandsvatnet) og et næringsfattig (Ulvatjødn). Og sjøen er, som tidlige nevnt, bare langgrunne strender der jeg aldri har sett en eneste fisk. Vi har riktignok figgjoelva, men den skal bades i. Ikke fiskes i. Etter denne vittige kommentaren ble seg servert matte blikk, før de fortsatte å diskutere hvor gode bremser de hadde, hva som var en god brems, størrelse på dupper og en hel del andre ting jeg ikke har peiling på hva er. Så der falt jeg ut.

Så det ser ut for at jeg har blitt stilt ovenfor et dilemma: For å menge meg med sørlendinger må jeg enten kjøre båt eller fiske.

Den siste kan jeg leve.

Så med tiden blir jeg kanskje hobbyfisker i tillegg til “kanskje verdens nest beste spurter i slak oppoverbakke”.

Buksejakt

Are Kalvø har kåsert om det å kjøpe klær, og han har absolutt min synsvinkel på saken, men jeg synes han tar for lett i og fokuserer på den gode siden av opplevelsen. Derfor må jeg presentere min egen sak.

Jeg skulle nemlig forleden dag ut for å kjøpe meg et par bukser. Og det er ikke bare bare for en som meg. Ikke at jeg vil a korps og ordførerhilsner for godt utført arbeid. Jeg vil heller ha psykisk hjelp så kanskje kan bli oppegående til neste gang. Jeg leste en dag at definisjonen på en “teckie” var en som (bla.) hadde flere e-postadresser enn bukser. Og jeg er en av dem. Selv om buksejakten forleden dag førte til at det ligger jevnt. Men med tanke på at jeg er storfornøyd med alle e-postadressene mine og bare delvis aksepterer buksene mine, vil jeg si at jeg kommer seirende ut av det.

Bukser er nemlig noe jeg bare kjøper av en grunn: At en annen er ødelagt eller ubrukelig på annet vis. Når jeg så skjelden kjøper bukser, bare i en nødsituasjon, kjøper jeg bukser bare ett sted: “Der buksene bor. På dressmann.”

Og det er ikke personalet jeg frykter, slik som stakkar Are Kalvø gjør. Jeg misliker, på grensen til forakter alt annet som har med kjøping av klær å gjøre. Jeg misliker at du som regel må inn på et varmt, klamt og tett kjøpesenter. Jeg misliker kjedene som får bestemme at dette er størrelsene det norske folk bruker, når min jakt på bukser består av å finne en som ikke ikke passer. Passer er det ingen som gjør uansett. Jeg misliker panikken som slår når jen entrer en klesbutikk. Jeg er vant med å vite hva jeg skal ha, i en klesbutikk har jeg ikke peiling, så da må jeg ty til en av de tingene jeg kan dårligst; skuespill. Og det gjør meg varm i toppen. Jeg misliker å se personalet og andre mennesker føle seg så hjemme og være så tilsynelatende tilfreds, et sted hvor jeg har det så vondt. Jeg misliker det at du tilslutt må betale for noe du egentlig ikke har lyst på, bare fordi det er det besta av alle ondene. Jeg forakter tanken på at mennesker gjør dette frivillig, for å underholde seg selv. Da har du et problem.

Om jeg er syk kan dere dømme, men jeg synes kleskjøping bør føyes til listen over umenneskelige ting, sammen med smalltalk, pose-potetstappe og Windows Vista. Finnes det ikke noen menneskerettigheter mot å fornedre seg på denne måten?

Ironi (def.)

Er det ikke litt ironisk at sportsbutikken XXL bare hadde jakker i størrelse “Small” og “Medium”?

Informasjonsalderen

Jeg sitter og ser på Spesialstyrken på TV-Norge og tenker at det hadde vært greitt med en kar, slik som de har der, som sitter beredt for å søke etter hva du enn skulle ønske å vite.

Jeg står i butikken og ser på en tastatur. Men ofte er de billigere på nett, selv om tilgjengeligheten ikke alltid er der. Så jeg tar meg til øret, glimrer litt til siden, tar på meg det alvorlige uttrykket og sier i mikrofonen: “Jonny, ser du prisen på et G11 tastatur?” også får jeg et svar, rimelig kjapt og rimelig greitt. Senere står jeg og snakker med en kar og faller innom et samtaleemne jeg ikke vet så mye om, slik jeg ofte gjør. Så i stedet for å gjette og anta, kan jeg snu meg nitti grader, ta meg til øret og si: “Jonny, kan jeg få fortløpende informasjon om OL i Vancouver?” så er det hele løst.

Det var vel kanskje noe slikt som var tanken da 3G, smart-telefonen (derav navet kanskje) og iPhonen ble oppfunnet. Tilgjengelighet. Det har alltid vært fokuset, men på for 20-30 år siden var det viktige folk som skulle være tilgjengelige. I mine barneår skulle plutselig alle være tilgjengelige. Om ikke mange år er det informasjonen som står i tilgjengelighetsfokuset. Slik at vi kan videreføre hele internettgenerasjonen, til en ekstrem variant.

Jeg vokste opp med søkemotorer. Jeg liker å tenke at før meg brukte folk leksikon, leste i aviser og spurte folk, hvis det var noe de lurte på. Jeg har har brukt hele min ungdom til å “google” alt det et menneske kan lure på. Og nå som wikipedia og andre store leksikon er tilgjengelige på mobilen, over alt, vil vi være fulle av umåtelig mye informasjon over alt hvor vi går.

Jeg er sikker på at den kommende generasjonen vil behandle internett på samme måte som jeg behandler mobilnettet. Internett vil være over alt, i alles lommer og det vil være så skrekkelig billig at til og med 13 år gamle msn-jenter får bruke det.

Men jeg liker fremdeles tanken av å ha en person beredt som kan fortelle meg hva jeg vil, når jeg vil. Men om det er riktig utnytting av ressursene, å la alle mennesker ha en egen person til å informere dem. Teknisk sett er det umulig, men det hadde fremdeles vær veldig fint.