“Olympic funnyfaces bildespesial”

Jeg har sett mye på OL de siste to ukene, men på grunn av at sportentusiasten ikke er hundre prosent tilstede i meg, legger jeg ofte merke til en del andre ting. Og i den anledning vil jeg presentere: “Olympic funnyfaces bildespesial”. Tilfeldigvis er det nordmennene som alene triumferer i dette “kappløpet”.

Håvard Vad Petersson har OL i Vancouvers høyeste øyenbryn.

Kongen av langrenn er tilfeldigvis også kongen av merkelige ansiktsutrykk. Han heter Petter Northug og står også i teten av norgesmesterne i grov internhumor.

Jeg kunne nok funnet flere, men det er ikke mange som overgår disse to norske gummifjesene. Selvsagt står dere fritt til å nominere flere.

EDIT:
Jeg unnskylder offisielt om uttalelsene mine om Håvard Vad Petersson skulle oppfattes negativt. Han har et øye med grå stær, altså ser han omtrent ingenting. Det var ikke ment negativt, men han har OL i Vancouvers høyeste øyenbryn.

Kritikk til musikken #1

Jeg har en kritikk til musikere, som jeg må dele med resten av verden. Mange sanger er gode, har en god rytme, fengede refreng og inspirerende tekst. Ikke mange har alt dette, men de fleste sanger har et menneske som synes en av disse tingene om den. Men jeg har et problem. For mange, spesielt pop-sanger, har en slutt som jeg ikke helt klarer å tyde. Slutte av en sang er som regel den delen du husker, når sangen er ferdig, og etter min mening må den være bra. Akkurat som i en bok. Om slutten skuffer mister hele boken mening, samme hvor god resten av boka var. Og en sang er en slags fortelling, det kan ingen krangle på. Noe skal formidles, på godt og vondt. Så skal jeg overlate dere til <a href="http://en.wikipedia.org/wiki/Switchfoot“>Switchfoots Gone fra albumet The Beautiful Letdown: (spotify, youtube)

Noen som har forstått hvor jeg vil? To andre eksempler er Trygge rammer og Malin av Skambankt. Det jeg er ute etter er denne “fade out-effekten” som folk plasserer i sangene sine. I bokverden har de noe som heter åpen slutt, men disse to kan ikke sammenlignes. Hva er det Switchfoot prøver å fortelle når de fader ut teksten som er full av mening akkurat i det sangen begynner å bli kul. Det er som om Jo Nesbø mot slutten gjorde skriftstørrelsen mindre og mindre helt til den stille og rolig ikke var der mer. Det går ikke! Så helt til noen kan forklare meg hvorfor band, artister og produsenter velger å gjøre det på denne måten kommer jeg til å se ned på disse, fordi den eneste grunnen jeg ser, er at de ikke klarte å finne på en skikkelig slutt. Og derfor endte opp med: “Ja, vi bare ‘fader’ ut og håper ingen merker det.” Men jeg har merket det og liker det ikke.

Som kontrast kommer noen god eksempler på gode avslutninger:
Senor Torpedo av Kaizers Orchestra
Suffer, Lid min Kjære av Grand Island (sammen med Janove Ottesen)
Gobbledigook av Sigur Ros (ja det mangler et par `-er og ´-er, men islands er ikke mitt språk)
Life in Technicolor av Coldplay
Sex on Fire av Kings of Leon

Dere hører at det er ikke vanskelig. Det eneste jeg krever er at det ikke “fades ut” imens bandet står på i sine aller verste soloer. Det er bare usmakelig. Alt annet er godkjent.

Naturlig brannvern

Nytenkende brannvern: geiter. Adam Savage (fra mythbusters) meddelte forleden dag at 300 geiter hadde dukket opp når de skulle filme.

Grunnen var ganske enkel.

In San Francisco they get rid of grass that will dry out in the summer and become too flammable by letting goats eat it. Fire prevention.

(fra Adam Savages twitter)

Ganske smart, så lenge geitene bare spiser det farlige gresset, eller i verste fall bare gress.

Nesten tourettes

Jeg har et for tiden et heftig tilfelle av leamus i mitt venstre øyelokk. Heldigvis sier helsenett.no at det ikke er farlig, så da får jeg stole på det.

Ved å lese hos helsenett.no, fant jeg ut at leamus er den mildeste formen for muskelrykninger. En mer avansert form for muskelrykninger er tourettes syndrom. Så da er det litt morsommere å si at jeg har en mildere utgave av tourettes syndrom, enn å si at jeg har leamus. Neppe er min lidelse like plagsom/sjenerende som tourettes syndrom, men i min nåværende tilstand kommer veldig nært. Det er rimelig irriterende!

Sitat fra Kjetil Andre Åmodt

“…er bra for alpinsporten.”