I studielivet her på Sørlandet blir det en del brett- og kortspill. Og en av kortspillene det går mest i er amerikaneren. Den finnes lite som er så spennende som å spille om ære med en gjeng konkurranselystne medaldrende. Og det som er så fint å se er at hele barndommen min med hyppig spilling av amerikaneren og presidenten, gir uttelling. Jeg briljerer i amerikaneren. Presidenten også, men det skulle bare mangle når alle absolutt skal gjøre om halve kortstokken til jokere. Presidenten skal spilles uten noen jokere. Alt annet er tåpelig og alt for lett.
Men tilbake til amerikaneren. Vi spiller som regel fem stykker på en kortstokk. Og det viser seg at det er det jeg er best til. Da har vi 10 kort hver og to i potten. Det er litt trist, fordi potten hjelper nesten aldri, men det er litt gøy også. Det er i denne settingen jeg hadde mitt glansøyeblikk over alle andre øyeblikk. Jeg meldte 10 av 10 (aka. amerikaneren) og klarte det også. Riktignok hadde jeg gode kort (9 av 10 i en sort), men det siste paret ble tatt av makkeren min, som tilfeldigvis hadde esset i den sorten jeg hadde mitt siste kort i. Flaks kan du kalle det, men jeg velger å kalle det et produkt av erfaring og ferdigheter. Og om du ikke forstår hva som er så stort, så må du spille mer amerikaneren. Jeg har aldri sett det skje, og jeg har spillt over gjennomsnittet mye amerikaneren. Det kuleste av alt var at det var den siste runden og det var det som gjorde at jeg vant totalt.
Og om ikke dette var nok så vant jeg gangen etter dette også. Det var samme settingen, siste omgangen for kvelden, men da spillte vi med 12 kort og jeg meldte 10 eller 11. Og det som er så magisk med disse siste omgangene er at det er den som er villig til å lengst som får det. Den som tar den største risken som får uttelling. Og min filosofi er at når det er så jevnt at om du ikke får disse poengene så vinner du ikke, da er det bare å kjøre på. Skal du først ikke vinn, kan du like gjerne komme sist. Så jeg tenker meg om og kaster meg uti det. Og to av to ganger har jeg overrasket meg selv over alle grenser.
Så nå når jeg er kjepphøy som aldri før, må det bare bli sagt:
Jeg briljerer i amerikaneren!
Kommentarer