Jeg har siden jeg leste min første roman av Jo Nesbø, Rødstrupe, stått fast på at jeg ikke liker kriminalromaner noe spesielt. Ikke krim-sjangeren i noe format egentlig. Jeg syntes det var for ensformig. Noen døde. Noen jaktet på en drapsmann. Også var det alt etter hvor personlig det ble om drapsmannen døde eller ikke. Og slik er det i mange tilfeller. Så jeg sa til meg selv. Krimsjangeren kan jo umulig leve evig. En gang må man gå tom for måter å drepe folk på. Men når jeg nå leste Panserhjerte, gikk det opp for meg at Jo Nesbø klarer å skape noe originalt i hver av sine romaner. han skrevet åtte med samme personen i hovedrollen, og hver og en av dem bringer noe nytt. Det er ikke mye nytt, for jeg klarer ikke, etter åtte romaner, å skille detaljene fra bok til bok. Men kanskje jeg hadde rett hele tinden, samtidig som jeg hadde feil. Det finnes ett begrenset antall måter å drepe folk på. Forfatterens jobb er å iscenesette det hele, slik at leseren forblir overrasket. Og det blir jeg. Jo Nesbøs bøker er vanskelige gjennomskue. Noen er lettere enn andre, men denne siste er nok en av de bedre jeg har lest. En herlig tvist helt mot slutten. Så hadde jeg kanskje rett, men som sagt hadde jeg også feil. Jeg liker nok kriminalromaner veldig godt, jeg har bare insett det før nå.

Jo Nesbø skriver bøker lik ingen jeg har lest før. Jeg har riktig nok ikke lest andre kriminalromaner, men holder bøkene sine på et utrolig troverdig nivå. Han må ikke jukse seg til å bryte naturlover. Han bruker dem til forme karakteren, handlingen og utfallet. Han kalles for en av Europas (eller var det verdens?) beste kriminalforfattere og har hatt en kjempesuksess, helt siden han gav ut sin første bok. Og ut fra å ha lest alle Nesbøs kriminalromaner og sett hans suksess, kan jeg slå fast att jeg har funnet nøkkelen til å lykkes i boknorge. Jeg velger å kalle det, de to S-ene, eller SS om du skulle ha samme humor som meg. De står for noe så enkelt som sex og sadisme. Har du den ene kommer du fryktelig langt. Har du begge, ender du opp slik som Jo Nesbø. Jeg sier at det alt som trengs, men det er ikke det jeg mener. Men vis meg en av dagens romaner som ikke inneholder noen av delene.