Biff a’la Geir

Søndag, denne uken, var dagen der store ting skjedde.

Geir hadde sin første joggetur av tilnærmet fri vilje, raskt etterfulgt av tidenes gangsperr i ett par legger.

Et under ble så etterfulgt av et mirakel. Geir lagde omtrent verdens beste middag, og det med ingen overdrivelser. Jeg har vært litt rundt og smakt på en del biffer, men denne jeg mikset sammen selv, ligger på en god førsteplass. Det var så utrolig enkelt og så makabet ut i begynnelsen, så merkelig nok finnes det forbedringspotensiale.

Retten var sammensatt av stekte potetbåter og Entrecôter og det hele bestod av følgende:
2 stk. Entrecôte fra Gilde
Grillkrydder (til marinering av kjøttet)
Olje (til potene og marinering av kjøttet)
Smør (til panna)
Poteter (i båter)
Salt og sort pepper (til potetene)

Utenom dette er det lite jeg kan fortelle. For etter min erfaring er tilbereding av biff, litt som poker. Ingen vet hva som kommer til å skje. Og om du jukser, prøver å kikke, snike etter hva resultatet blir. Da blir du diskvalifisert og kastet på rumpa ut.

De få tipsene jeg har er å la kjøttet ligge lenge i marinade og å ha potetene i stekeovnen i 40 minutt (210grader) og at det tar omtrent halvparten av tiden å få en god biff. Stek den først godt på hver av sidene (slik at du får en stekeskorpe) så la den ligge på svak varme etter at du har avkjølt pannen. Så er det bare å huske å vende den og ta den av før all kjøttsaften renner ut. Steketeknikken skal jeg ikke ta æren av, for den har jeg lært av min bror, men det faktum at det gikk bra kan skyldes olje på kjøttet og smør i panna og en god porsjon flaks.

Geir har stekt sine to første ordentlige biffer og sin første panne med skikkelig gode potetbåter og er rimelig fornøyd.

Mimre, mimre.

Det var en tid da vi lot oss imponere av enkelheten. Vi så på skjønnheten og godtok den for det den var. På innsiden og utsiden. Vi levde med dens mangler, samtidig som vi nøt og frådset i dens goder.

Men for stoppe dette virrvarret før det kan kalles ett dikt, så er det ingenting som er penere en nyopprensket mac. Der alt er som det skal og ting står på rekke. Og denne skjønnheten skinner gjennom, uansett hvilket kattedyr maskinen din er ladet med. Tiger like fint som Snøleoparder, bare ikke så raskt, moderne og smart.

(Og nei, jeg er ikke deppa fordi jeg har Tiger. Tigeren min er fantastisk!)

Åja… Var det slik den skulle være?

Jeg har funnet ut hva hylingen fra PC-en min var. Det var nok en vifte. Av den typen som sitter på grafikkortet. Det som er litt dumt er at jeg merket problemet etter at det begynte å lukte svidd og skjermen min plutselig forsvant. “Skjermkortdriverene svarer ikke.” Sa Vista, men det den skulle sagt var: “Skjermkortet ditt blir overopphetet fordi vifta ikke kjører! Slå meg av dun tufs!” Men det sa den altså ikke. Men når skjermen ble grå (av alle ting) og situasjonen lukta svidd, tok jeg hintet og slo den av.

Hva som egentlig skjedde forklarer grafikkortet best selv:

Så da er det back to mac (OS 10.4.11, ergo utdatert versjon). Det kan bli en interessant opplevelse…

Tall på hjernen

Jeg er et levende bevis på det du gjør mye av preger deg. Jeg har i den siste tiden, stort sett bare tenkt på matte. Og det er det første jeg tenker på når jeg prøver på tenke på noe annet. Derfor er det litt vanskelig å skrive en god post. Jeg har en start og ser skyggen av en tankerekke jeg ønsker å følge, men før jeg fokusert nok til oppfatte neste ord, er det matte jeg tenker på. Denne setningen hadde jeg en bedre vri på, men som jeg prøvde å si, forsvinner det inn mellom derivasjon, x-er og y-er. En smule irriterende, men det har vel sine positive sider også. Det er for eksempel en fin unnskyldning jeg skriver setninger uten meningen den så gjerne skulle hatt. Eller setninger som ikke henger sammen.

Men nå må jeg gi meg, for det å prøve å stokke denne kabalen imens du er trøtt er en undervurdert oppgave. Skriving er ikke bare lett. Et lite sidehopp til slutt: I kveld skal jeg på møte med Laget i Grimstad, det kan bli interessant.

Geir’s coming home!!

Denne sportslige allusjonen har ingen ting med sport å gjøre, i dette tilfellet. Noe annet, men ikke veldig langt unna.

17.09.09 kommer Geir “heim te Jæren” av diverse grunner som ikke har sin plass på internett.

Dette medfører bruk av kollektivtransport i storklasse. Det er litt kjipt, men det er litt fint også. Å sitte 2 timer på tog (og en time på buss) er fredelig på sin egen måte. Jeg får god tid til å lese. Noe jeg ikke tar meg nok tid til. Så jeg gleder meg. Det blir gøy å se Jæren igjen, selv om det strengt tatt bare er en måned siden sist. Og det er nok for lite til å bli sentimental over. Så jeg skal klare meg. Det første jeg kommer til å se er jo togstasjonen på Bryne, og den er ganske enkelt ikke et syn. Jeg sa ikke den var stygg, den er finere enn øksnevadporten, men det er ikke det fineste stedet på Jæren.

Et annet mål er å få med seg fokus på fredagen. Så jeg ser noen kjente.