The how-to-make-a-friend-algorithmh

Det er en serie jeg har blitt sterkt fascinert av i det siste. Som mange andre har jeg fått med meg the big bang theory. Det er gøy med en serie som har humoren sin et annet sted enn andre serier. Men det er en spesiell ting jeg vil trekke frem:

(Jeg anbefaler å se den i HD, da kan du lese hva som står på tavla.)

Det fascinerende at de kommer på slikt. Og det kuleste er jo at stemmer på et vis. Selvfølgelig virker det der og da, de har jo et manus. Men det er fantastisk at han havner i en loop og at en av kompisene fikser det med . Det hele er jo i grunnen en grafisk fremstilling av en programkode (eller en algoritme), men det blir ikke skikkelig tydelig før kompisen innfører et element som tydelig kommer fra programmering. Jeg har bare en overflatisk kunnskap om programmering, men jeg forstår hva som skjer her. Det er gøy å se at slike ting kan bli populærkultur.

Hva snakker de om?

Hva er det ankermennene og -kvinnene snakker om i det lille sekudet etter sendigen har sluttet og før bildet forsvinner inn i noe annet? Denne samtalen som oppstår momentant når vingnetten/outroen/kjenningsmelodien (stryk de som ike passer) begynner. Jeg går ut fra at det ikke er sladder det går i imens et par hundre seere dveler over antall døde nordmenn i utlandet og frykter for fugleinfluensa. Er det middagsavtaler eller det fjortisnærvøsitet: “Oh shit! Hørte du at jeg sa feil. Jeg så utrolig ut, lissom.” Eller er det bar jobbsnakk, slik som på alle andre arbeidsplasser. Det er det vel bare et fåtall som vet, men er det bare jeg som lurer?

NEI!

Det finnes ikke ord for hva jeg nå prøver å uttrykke.

Jeg har ventet over ett år på dette spillet, jeg ble lovt det i høst, og nå er det utsatt. Det bør bli ubeskrivelig bra, så lenge de har jobbet med det.

Det nye og revolusjonerende spillet i den beste spillserien noen gang, har blitt utsatt opp til flere ganger siden tidlig i fjor. Grunn nummer en var at det ble bygd opp en “hype” rundt Assassin’s Creed, noe som gjorde det til et mer lønnsomt spill å satse på. Double agent var svindårlig, så jeg har store forventninger/forhåpninger til Conviction. For dem som ikke har peiling, er Chaos theory the beste av dem alle (til nå, om alt går etter mine planer).

“Ubisoft utsetter spill” fra gamer.no

Comic Con 09

Etter fjordårets the Gathering måtte ledelsen gå et par runder med regjeringen for å få bekreftet gamer.nos slagord: “Spill er kultur”. Ledelsen fryktet at de måtte betale moms, noe som hadde betydd slutten for Norges desidert største, årlige ansamling av nerder. Det er det eneste vi har av slikt i Norge.

I USA derimot finnes det lass på lass av slike messer, går jeg ut fra. Den eneste jeg kjenner til er en av de mer sære, men også en av de største og mest kjente. Den heter Comic Con og finner sted i San Diego. Den er helt nylig over og alt jeg har er videoer. Men det ser jo utrolig festlig ut. Om du tilfeldigvis ikke skulle ha noen interesse for tegneserier finnes det etter hvert veldig mye annet. På Comic Con henger ikke folk seg opp i om ting egentlig er beregnet for de under 12. Tegneserier blir satt pris på som litteratur, en fortelling og, i sikkert noen tilfeller, et kunstverk. Og likedan er det med filmer. Animasjon er nummer en, men kjente regissører som Tim Burton blir satt stor pris på.

Min interesse for USA er svært liten samtidig som den er svært stor. Jeg har hørt utrykket: “Det eneste problemet med Tyskland er at det er for mange tyskere der.” Jeg mener dette om USA. Deg forunderlig hvordan deres måte å se en hel del ting på er annerledes enn vår. Jeg tror kapitalismen som er tydeligst i USA (den finnes i Norge også) er grunnen til de fleste store selskapene innen moderne teknologi kommer fra dette landet. Så om jeg skulle reise til USA, skulle det være for å delta på Comic Con eller WWDC. To steder der ikke har noe å gjøre, men som begge ser ut til å ha en kultur og stemning rundt seg som ligger veldig nært magisk.

Her er en video fra Wired som oppsummerer årets Comic Con, og en video fra fjoråret, laget av CollegeHumor i spalten Bleep Bloop.

Coverversjoner

Artister som lager coverversjoner begynner å bli rimelig utbredt. Som regel synes jeg originalversjonen er best, og ofte er det fordi sanger som det blir laget cover av er hiter. Og det er ikke så mange slike jeg liker. Men dem jeg liker, liker jeg fordi de inneholder noe instrumentalt eller vokalt (går det ann å si det?) som vekker oppsikt og spennende. Og dette forsvinner ofte i coverversjoner og blir ikke erstattet av noe like bra. Men en sjelden gang kommer det en coverversjon som slår originalen ned i grus. Mitt første eksempel er Outcast med Hey Ya. Jeg liker forsåvidt en del av det Outcast gjør, fordi de gjør det på en livlig måte. Men en viss Obadiah Parker har klart å lage en versjon av denne sangen som troner over originalen. Og mer nylig har det samme skjedd igjen. Kate Perry sin landeplage Hot ‘n Cold har blitt laget til en hysterisk versjon av en gjeng menn fra et land i østen der jeg ikke forstår en døyt. Her kommer den:

Hadde de bare hatt et brukbart opptak, skulle jeg brukt mine heksekunster for å få den inn på iPoden. Den er rett og slett genial.

(et spørsmål: er det noen som ser betydningen i setningen “Lend me some sugar, I am your neighbor.” fra sangen Hey ya? Jeg forstår ikke sammenhengen.)