Tur-retur Arendal med en bok i hånda

Jeg har vært en dag på Sørlandet. Og jeg kan ikke si noe annet enn at badevannene rundt Arendal er mange og gode også må det sies at det anbefales å ta ekspressbussen fra Arendal til Kristiansand… ikke den andre. Så selv om jeg er sliten og sitter igjen med to suvenirer: en på mitt høyre kne og en på min høyre fot, så har det vært en utrolig fin miniferie. Jeg var på universitetet i Grimstad og fikk se hvor mye den nye campusen trengs. Jeg gleder meg til å flytte og til å begynne med noe nytt. Og når du først skal flytte, så er Sørlandet ett fint sted å flytte til. I og med at det tok meg fem timer å komme fra Arendal til Bryne, fikk jeg lest en del. Og jeg må si at Bly av Lars Saabye Christensen er en av de beste bøkene jeg har lest.

Boka starter med at Kim Karlsen kommer inn Oslofjorden med danskebåten. Jakken hans er full av penger, det er noe galt med en viss prostata og når folk spør ham hva han har gjort alle disse årene sier han som sant er: “Jeg har spilt piano på ett horehus i Firenze.” Det hele startet i slutten av boken Beatles der Kim rømmer fra ett psykiatrisk sykehus og forsvinner. Det er en historie og en bok som fascinerer meg til de grader. Det er nesten som en kriminalroman. Du vet hva som har skjedd, men du lurer fryktelig på hvordan og hvorfor.

Welcome to the iWorld!

De fleste har vel fått med seg en ørliten krig mellom windowsbrukere og macbrukere. Esensen av dette er fanget i en video fra SuperNews. Her er den:

Det er min favoritt. Jeg ler hver gang. Og det blir bare bedre, for mer nylig har det kommet et spill om samme greia. Det er ganske festlig. Følg med på hva de sier og hva som skjer i sluttvideoen. Om du klarer å glede deg i stedet for å provosere, er det utrolig stilig. Viss ikke får du banke motparten i fillebiter. Det var ikke spesielt vanskelig. Spillet ligger her.

Så da har jeg bare to ting å si: “Death to conventional thinking!” og “IPhone bitch!”

Kunstneren i meg har gjemt seg

Er jeg den eneste som ikke klarer å uttrykke meg grafisk, slik som jeg skulle ønske?

Jeg har bilder og tanker i hodet som er utrolig gode ideer, men så snart jeg får dem ned på papiret er det noe som ikke stemmer. Ting er ikke slik som de var i hodet mitt og det hele blir veldig fort veldig rotete når ting kommer på papir (gjelder dataskjermer også, dessverre). Jeg mangler visst egenskapen for å se hva som trengs, eller ikke trengs. Den kan være et øvingsproblem. Jeg har hatt mine tider som rimelig god tegner, men jeg ser i dag at ferdighetene ikke er slik de engang var. De ligger der, men det trengs faktisk kontinuerlig trening av øye-hånd koordinasjon og lys-, form- og fargegjenkjenning. Det er så mangt jeg skulle vært bedre i, men jeg har så lite tid til å trene. Av og til smetter tanker inn i hodet mitt som forteller at jeg burde stå opp tidlig, legge meg sent og bruke hele dagen på å terpe på ting. Men det er slike tanker som farer gjennom og som det ikke blir noe av. Og det er kanskje like greit.

Macen er frisk igjen!

Geir har i dag gått fra to ikke-fungerende macer til en veldig fungerende og en veldig ikke-fungerende.

Det vil si at mine tidligere aggresjoner og fortvilelser er borte og blitt om til en evindelig glede. Det er ubeskrivelig hvor godt det var å se lys på den lille 12″ skjermen igjen etter nesten fem måneder. Ahh… det er godt.

Den ene har nå en skjerm som lyser og viser det den skal. Den jeg fikk tak i var dessuten renere enn min. Da snakker jeg om skjermoverflaten, resten ser rimelig herpa ut. Det er en del skraper og merker på lokket og en del fettmerker og slikt rundt overalt. Men så lenge skjermen fungerer er jeg fornøyd.

Den andre ligger i alt for mange, alt for små biter rundt på rommet mitt. Men jeg sitter igjen med en hel del ting jeg ikke klarer å kaste. Noen ting blir som en luksus i tillegg til ny skjerm. Jeg har et ekstra batteri, som alltid kommer godt med. Jeg har en harddisk som jeg skal skaffe meg et kabinett til om ingen har en overgang fra ATA/IDE til SATA. Det ryktes at dette ikke finnes. I tillegg til dette har jeg en cd-rom som jeg må kunne bruke til noe. Men jeg har et overgangsproblem. Jeg har også et Airport Extreme Kort som kanskje kan brukes til noe fornuftig… Og utenom dette har jeg en hel haug deler som det må være mulig å gjøre noe kult med.

Det gir hakket mer tilfredsstillelse å mekke sammen en Powerbook enn å bygge en stasjonær PC-selv. Det skal sies at jeg har gjort dette tre ganger nå, men denne gangen var jeg smart nok til å sortere skruene slik at jeg viste hvor de skulle etterpå. Det gjør det hele mye lettere og mye morsommere. Da kan jeg ene og alene fokusere på å få ledninger og kretskort til å ligge som de skal. Og det skal sies: “Det er trangt om plassen i en Powerbook.”

Ut på tur… ja, dere kjenner regla…

Jeg har jobbet kveld, dag, kveld de tre siste dagene så jeg har ikke hatt særlig overskudd av verken energi eller tid til å skrive noe. I dag hadde jeg fri. Men slik vil det ikke være for alltid. I løpet av sommeren skal jeg gjennom et par uker med kontinuerlig jobbing, det kan bli hardt. Midt i blant denne jobbinga er to 13-timers vakter. Det er ikke en skrivefeil, eller en regnefeil, det er bare en ubegripelig lang vakt.

Men i dag, var jeg på tur med min bror og min far til Kjerag. Og nei, jeg har ikke ett bilde av meg selv på steinen. Grunnen er fordi jeg aldri var ute på steinen. Grunnen til dette er delt. Nummer en så jeg verken den store gleden, eller det store kicket. Det ligger en steinrøys under bolten, slik at den berømte høyden ikke eksisterer. Det er mye høyere på platået ved siden av bolten. Der går det rett ned til fjorden, omtrent slik som Prekestolen. Den andre grunnen er kanskje litt spesiell, men jeg har en ting mot klisjeer. Men det er en annen historie. Jeg hadde tenkt meg ut et triks, for å gjøre noe annerledes, men når tjue tyskere også ville bli tatt bilde av, droppet jeg det.

Du blir kanskje ikke overrasket, men vi traff tre ganger så mange utlendinger enn nordmenn. Det er en turistattraksjon som sør-europeerne dessverre må gå til. Ikke alle så ut som om de viste hva de hadde i vente. De fleste gikk i dongeribukser, noe jeg tenker meg var varmt. Mange gikk i dårlig fottøy, men bare en gikk i helsvart bukse og frakk(!). Jeg gikk i shorts og t-skjorte og ble solbrent, som vanlig. Formen er fin, men jeg kjenner det er hardt å gå i trapper. Dem som har gått turen vet hva jeg snakker om.

Men å gå i den norske fjellheimen er noe av det morsomste jeg vet. Du treffer på utrolig mange mennesker som er hyggelige, uansett. Alle er hyggelige på fjellet. Nordmenn er kjent for nulltoleranse ovenfor smalltalk, men på fjellet er det påbudt å hilse og om formen er fin og anledningen byr seg, er ingenting som en liten prat. Hvor du skal. Hvor du kommer fra. Ja, også litt kunnskapsutveksling og gjerne en latter. Så går turen videre. Det er ett festlig konsept. De fleste kjenner kanskje til dette, men jeg har en fortid med “hyppig” bruk av turistforeningens hytter. Og går vennligheten videre. Her er det opplagt at du spiller kort med folk du aldri har sett før, snakker med gamle menn og småbarnsforeldre, deler mat med dem som ikke får, deler rom om med totalt fremmede om plassen skulle bli liten. Det er en egen verden der oppe, blant lyngen. Der trærne minker og alt som er igjen er fin, ren, norsk natur. Har du ikke opplevd det, bør du gjøre det.

Denne posten minner meg forøvrig på en ny t-skjorte jeg har kjøpt (og har på meg nå). Den hete “Adventurer” og er designet av Charles Bossart og kan kjøpes på Threadless om du er liten, veldig stor, jente eller ett barn.