Jærnåttå

Helga som er på vei til å forsvinne, har vært gjennomsyra av musikk. Jeg var en av dem som møtte opp på Jærnåttå, for høre musikk av forskjellig slag.

Fredag: Skambankt og Katzenjammer. Har du ikke hørt om katzenjammer, bør du oppleve dem live. Ikke fordi de er overlegne på noe vis, men fordi de har et lass med instrument som de spiller om hverandre. Noen ganger spiller de to om gangen og som regel byttes det på hva de spiller. Litt spesiell musikk, men de har mange bra låter. Skambankt var litt middelmådig. Musikken var som den alltid er, stemningen var over alle grenser, men det er egentlig ikke bandet for meg.

Lørdag: Marit Larsen og Kaizers Orchestra. Marit Larsen hadde jeg få og ingen forventninger til. Jeg var der av den grunna at jeg hadde betalt for hele kvelden og jeg har ikke noe imot musikken til Marit Larsen, det er vel heller det at jeg gjerne hører på andre ting om jeg har muligheten. Men det var gøy at hun spilte litt forskjellig. Men ingenting jeg hørte denne helga kan toppe det som ankom torget litt over 10, på lørdag kveld. Kaizers Orchestra skuffet ikke. Det er noe magisk med stemningen, kommunikasjonen bandet seg imellom og mot publikum. Musikken er god når du hører den hjemme, men når du har den live, forenklet og direkte, da er det ekstra bra. Når du kjenner at stortrommer og tønner rister i deg. Det har jeg ikke kommet over noen andre som klarer. Det eneste vonde jeg har å si, er at lyden, noen ganger, var så som så. Vokalen forsvant litt til tider. Men når publikum tar hele vers a cappella, er det ikke et stort problem.

Også må det ikke glemmes at helga startet med fokus og en heftig lovsangstund med et av våre kjære lovsangsteam.

Relativitet

Totalt feil, men en festlig logikk bak det likevel…

Episode 2,5 (?)

Jeg så “Star Wars: The Clone Wars” i går. Det er noe magisk med Star Wars. Noe jeg ikke kan noe for. Det var en god film, den var underholdende og historien var interessant og relevant i forhold til de tidligere filmene. Filmmusikken er usedvanlig god. Skikkelig stemningmusikk, men den er litt annerledes enn det jeg hadde ventet. Derimot merker du at filmen er lagd for et yngre publikum. Moralene er enklere og tydeligere. Men det er en brist. Hele filmen er basert på at vår helt/skurk/antihelt Anakin Skywalker får seg en padawan, en lærling, og blir kalt “Master Anakin”. Men om du ser de orginale filmene om Star Wars, blir Anakin aldri Master. Halve handlingen i Star Wars: Episode III – Revenge of the Sith går ut ifra at Anakin ikke blir “Master”, fordi han er for ustabil. Det er også skuffende at de ikke har hentet inn de orginale skuespillerne til å ta “voiceover”. Det blir ikke helt det samme.

Jeg følte meg en smule nerd, når jeg, sammen med lillebroren min, så Star Wars og kritiserte hva som var galt. Og jeg virker kanskje veldig nerd for deg som leser. Men det som forstås er at om det finnes en sentral påvirkning utenfra, opp gjennom barndommen min, så er det Star Wars.

Også må jeg ikke glemme å pirke på introen. De har tatt bort den gule, rullende skriften og byttet den ut med en slags voiceover-monolog. Hva skal det vel bli av verden når Star Wars ikke har rullende, gul tekst i begynnelsen? Dette rokker ved naturens orden. Så mens verden faller samme, kan vi glede oss over traileren til en godt gjennomført, men ikke feilfri, film.

EDIT:
I dag så jeg den igjen, med min eldre bror.

RSS, startsider, “google” og nynorsk

Eg nå fått fingeren ut og byrja med RSS. Eg fann ut at ve hjelp av Google Reader var vegen mykje kortare. Det tok meg bokstavlig talt under fem minutt å legge alle sidene eg jamt besøker til i “feeden” eller kva det heiter. Så RSS er ein fin ting, så lenge eg kan bruke det i nettlesaren min. Det einaste eg saknar er muligheita for å få mine abonnement frå youtube som RSS. Det hadde vore fint. Eg saknar og diverse forum med RSS, men det er gjerne litt vanskelegare, sidan ingen (så vidt eg veit) har gjort det.

Etter litt desperasjon fann eg her ein dag ut at eg trong fleire startsider i nettlesaren min, min kjære firefox. Så kva gjorde eg? Eg søkte sjølvsagt etter ein plugin, som det fins eit par av, men fann ingen gode løysingar for 3.x versjonen av firefox. Så då venda eg auga til google og fekk svar. Du legg berre alle URL-ane du ynskjer å ha som startsider, etter kvarandre, i voksen der du legg startside-linken. Den einaste forskjellen er at du må skilje dei med “|”. Så nå har eg tre: gmail, Google Reader og Kickback.no. Ikkje særs vanskeleg.

Eg støtte og på ei interessant side her ein dag. Sida heiter “let me google that for you” og gjør nettopp det, googler ting for deg. Sida er nok meint som ein slags forumspydigheit. Som eit slags bevis på det fins dumme spørsmål på nettforum. Å få denne i fleisen etter at du trur du har stilt eit bra spørsmål, er ikkje særs kult. Ein føler seg ikkje berre dum, men direkte tåpelig. Eg snakkar delvis av erfaring: Eg spurte IT-læraren min om noko ein gong, noko han hadde gått gjennom, men som eg ikkje hugsa heilt. Då kom han stille bort, opna google og søka det fram. Då følte eg meg rimeleg dum. Eg hadde gløymt IT-klassen sitt første bod: Google it!

Eg beklagar at målformene vert litt blanda for augeblinken, men eg hatt eksamen i bokmål i dag og er innstilt på det. Men byrja denne posten på nynorsk, så då vart det slik. Ein faktor er sjølvsagt klokkeslettet. Og som ein sideinformasjon, kan dette fort bli den siste posten på nynorsk. Eg tviler eigentleg, men grunnen til at eg vekslar er fordi når du går på skule, treng du å beherske begge like godt. Så det har eg klart, mest på grunn av bloggen. Men tross alt, naturleg nok, skriv eg lettare på bokmål, enn på nynorsk. Eg trur i grunnen ordforrådet mitt er større på bokmål, enn på nynorsk. Likevel har eg hatt nynorsk som hovudmål i 12 år og ville nok hatt det framleis, hadde det ikkje vore for at universitetet drit i målformer og likestilling og slikt. Det er eit prinsipp. Så frå nå av, dei gongene eg skriv på nynorsk, er det berre for å drive hekkan.

Livet er et spill

Mye er sterkt undervurdert. Kanskje er dataspill en av dem.

Everyone complains about “e-mail overload” — getting so much stupid corporate e-mail that you miss out on important messages. But Byron Reeves has figured out a way to solve the problem.

How? By turning corporate e-mail into a game.

Reeves, a communications professor at Stanford, had studied the spectacularly popular online game World of Warcraft, and he knew that people inside the game place enormous value on the game’s artificial currency of gold pieces. They’ll go on quests and spend hours doing boring tasks just to earn it. That gave him an idea: Why not create a system where users earn virtual currency by intelligently using e-mail?

So Reeves’ firm, Seriosity, built a system — dubbed “Attent” — that does this. Every employee is given virtual tokens — say, 100 a week, — that they can attach to e-mail they write. If you really want someone to read a message now, you attach a lot of tokens, and the message pops up higher in your correspondent’s Outlook inbox. Reeves figured this would encourage people to send less e-mail: Those who are parsimonious would wind up with lots of tokens, which means when they really have something to say, they can load it up with tokens and make sure it’ll get through. Sure enough, that’s what happened. When a work group at IBM tried out Attent, messages with 20 tokens attached were 52 percent more likely to be quickly opened than normal. E-mail overload ceased to be a problem.

“What we’ve proven is that games can change behavior,” Reeves says.

- Via Wired.com