Demoner i postkassa

I dag kom Våre demoner, den nye plata til Kaizers Orchestra, med posten. Mest kjent er kanskje denne plata for det at den håndfaste utgaven bare er i salg i en uke. Albumet blir nok ikke lett å få tak i, men den digitale utgaven vil være til salgs i evig tid på iTunes. Albumet er ei oppsamling av gamle sanger som ikke kom med på eldre album, fordi de ikke passet inn eller var klare. Denne posten blir litt annerledes enn slik de vanligvis pleier å være. Jeg vil oppdatere når jeg har hørt litt på den, og etter hvert som dagene går. Så følg opp og vær forberedt på at den kommende uken vil det nok bare dreie seg om Kaizers Orchestra og Våre demoner.

Førsteinntrykk: Lørdag 25.04.09
Medisin og psykiatri åpner CD-en og fenger ved første møte. En intro på 2 minutt mater deg med en rytme som fort leder tankene til oljefat og bilfelger. Andre nevneverdige er Prosessen og Stormfull Vals, den første en fengede “listelåt” og den andre et bevis på at Kaizers fremdeles kan “sigøyner-rock”. Sangene gir en unik varme, på grunn av at det er som om jeg plutselig oppdager sanger på Ompa til du dør, Evig Pint og Maestro som jeg ikke har lagt merke til før. Det er rett og slett herlig.

Men tidligere har jeg utrykket at Kaizers er et band som må vokse på meg, jeg trenger et par dager for at jeg skal legge merke til den virkelige herligheten i plata og virkelig få sansen for den.

Dag 2: mandag 27.04.09
Stemningen er omtrent den samme bare mange flere ganger sterkere. Jeg har lært meg å like det merkelige refrenget på “Señor Torpedo” og har virkelig fått sansen for avslutningen og oppbyggingen av denne sangen. røfft, rent og herlig. “Prosessen” gir frysninger hver gang Janove går opp på refrenget. Fortellingen den forteller er sann. “Sonny” er også nevneverdig. En sang som virker som en fortsettelse på “De Involverte” fra Evig Pint. Som forteller om de gode dagene sammen med Sonny. En fantastisk kaizers-ballade.

Nytt i dag er “Under månen”, en sang som bare tilgjengelig digitalt. En fin sang som fansen har lengtet etter. Og dette er et tegn på at Kaizers er et band for fansen. En merkelig sang i grunn, som er veldig vokalbassert, men i denne versjonen avsluttes det hele med en gitarsolo som skraller og rangler sammen med en kontrabass.

Gi meg et par dager, så kommer det en mening om sangen “Kavalér”, som må vokse litt mer…

Dag 5: torsdag 30.04.09
Albumet våre demoner er nå utsolgt omtrent over alt. En annen ting er at albumet inneholder to sanger met “hit-potensiale”, men på tross av dette har Kaizers Orchestra valgt “Die Polizei” som single. Svaret er innlysende: Albumet er for fansen, og derfor blir singlen en sang som fansen liker. Og “Die Polizei” har så lenge den har eksistert vært en publikumsfavoritt. Jeg, derimot har aldri fått sansen for den.

Men altså, disse to hitene, “Kavalér” og “Prosessen”, er det noe med dem?. “Prosessen” fikk jeg sansen for ved første øyeblikk, fordi den har et meget fengede refreng og en rytme og melodi som kanskje ikke minner om Kaizers, men til gjengjeld er teksten så kraftig at den gir meg frysninger. Apropos “Kavalér” vil jeg bare referere til refrenget der tekst, melodi og vokal griper tak i meg hver gang.

Og når du ser at du ikkje lenger kaster skygge
Då er di tid forbi
Det er for seint å redde liv
Redde ditt liv

Jeg nevnte “Die Polizei” som en sang jeg ikke liker, men i løpet av disse fem dagene har jeg funnet ut noe nytt. Jeg har lært meg å like denne allsangen som handler om en rømling i møte med det tyske politiet. Det er en god albumversjon, med strykere og blåsere. Herlig med en semi-ballade. Om to dager, vil dere få resten av mine meninger om de resterende sangene.

Dag 7: Lørdag, 2.05.09
Albumet skal være en samling av låter fra alle tider, fra start til her vi her nå. Og når jeg har hørt albumet et par ganger, legger jeg merke til hvor sangene kommer fra, musikalsk. Jeg merker at “Våre demoner” og “den sjette sansen” kommer fra “Maskineri”, fordi de har begge store R&B-trekk ved seg. Men samtidig som jeg klarer å høre forskjell, har de gjort en god jobb med å gjøre de enkle sangene fra tidligere, kompliserte og morsomme å høre på. For eksempel “Stormfull vals”. Andre sager igjen som “Gruvene på 16″ bringer tilbake stemningen fra “Ompa til du dør” ved å servere skrallerock og fortellinger fra de kjente gruvene på 16.

Til slutt må også “Fanden hakk i hel” nevnes. Det er som er en sang om forbudt kjærlighet, litt alla Romeo og Julie. Høres kanskje litt klisje ut, men teksten i seg selv er faktisk ganske original. Det er vel en slags rock/R&B-ballade, som jeg egentlig ikke har fått sansen for.

(Våre demoner er for øvrig ute på Spotify, for dem som ikke fikk tak i den, eller ikke vil ha tak i den.)

Dommen min har kanskje vært gjennomlysende positiv, og lite kritisk. Men man snakker ikke stygt om en god venn. Men jeg må si, helt ærlig, at dette var et lyspunkt. Jeg gleder meg enda mer til neste år, når en ny plate kommer. Jeg er spent på å se hvilke planer de har, hvilken vei de tar og om Kaizers Orchestra er et band jeg kan fortsette å elske. “Maskineri” var egentlig en nedtur. Den brakte med seg det faktum at Kaizers kan spille ballader, men ellers var det mye R&B, som jeg syns lite om. Men “Våre demoner” viser at Kaizers ennå har det i seg, de kan fremdeles de gamle sangene. Og det liker jeg.

Heldigvis er det en ting som aldri endrer seg: liveshowet. Der er det ingen strykere elle blåsere elle muligheter til å ta flere opptak. Det er det bare en sjanse, og den må utnyttes, og helst hamres på med kubein.

[Da sier jeg mer ferdig med dette innlegget, jeg passerte 1000 ord, og har spilt denne plata rundt regnet 27 ganger siden jeg fikk den i posten for en uke siden. Takk for følget!]

kald krig, atombomber og sånt

Eg har det siste halvåret fått ei veksande interesse for atomvåpen. Eg er i grunnen lite fascinert over korleis dei fungerer eller kva resultatet er, men kor mange av dei det har vore og framleis er. Det at ei regjering eingong kan vurdere å skaffe seg ei bombe som kan utslette eit heilt land i eit smell.

Det heile byrja for mange år sidan då eg las ein artikkel i Illustrert vitenskap om bombinga av Hiroshima og Nagasaki. Det var her eg fyrste gongen såg kva innverknad atombomba hadde på folk, natur og liv generelt. Eg las at bomba skulle detonerast rundt ein kilometer over bakken for størst effekt. Det ville gi størst spreiing. Eg las og at i den inste delen av radiusen rundt eksplosjonen vart alle menneska borte, alt som var igjen var skuggar på veggane og haugar med aske. Eg las at folk utanfor denne radiusen vart så brende at dei anten døyde av såra, vassmangel eller det at dei hoppa uti elven i byane. I artikkelen frå Illustrert vitenskap er det eit par utdrag frå forteljingane til ein av dei overlevande. Han fortel at folk som vart brende vart så redde og fekk panikk å grunn av smerta at dei hoppa uti elvene, men på grunn av at vatnet var radioaktivt og dei ikkje hadde mykje armer igjen å symje med, drukna dei fleste. Det var dette inntrykket eg fekk. USA som stormakta som merka eit land, eit folk og fleire millionar menneske i det dei gjorde det, men og i ettertid. Det er ei frykteleg historie.

No i seinare tid kan eg framleis namnet på bombene: Little Boy og Fat Man.

Interessa kom sjølvsagt igjen når me no byrja med den kalde krigen i faget nyare historie. Midt oppi dette har eg fått nær kjennskap til dataspelet “Fallout 3″ (og spelserien generelt) og teikneserien og filmen med namnet Watchmen. Begge to handlar om den kalde krigen og atomkonflikten. Dette er jo og begge deler oppdikta scenario, men det som er så trist er at ettersom dagar passerer ser eg meir og meir av kor nært scenarioet i Fallout var å bli røyndom. Det forferdelige er at USA testa atombomba for se verknadane og fekk sjå kva som skjedde. Dei fekk det på film, og det er nok det mest kjende filmklippet frå ein atomeksplosjon.

Alle som har lært om den kalde krigen på skulen veit vell kva USA og russarane dreiv på med. Dei hadde eit kappløp i omtrent alt. Begge landa proppa seg fulle bunkersar, skjulte militærbasar og sikring overfor motparten. Det som fascinerer meg kor lite me faktisk veit om kva desse landa gjorde på dei snaue 40 åra dei konkurrerte. Nokre meiner at USA oppdaga romvesen, nokre meiner dei fant ein kube som gjømmast i Hoover demninga. Men det me veit er at dei lagde og utplasserte og armerte eit uvisst tal med atombomber. Det som er omdiskutert er kor mange det var, kor mange som vart fjerna og kor mange styresmaktene aldri fortalte nokon om. Det er slike rykter som folk lagar Hollywoodfilmar om. Så på ein måte fascinerer det meg, men på ein annan måte skremmer det meg. Verda sit på fleire tusen av eit våpen med verknadar som er umenneskelege.

The release of atom power has changed everything except our way of thinking…the solution to this problem lies in the heart of mankind. If only I had known, I should have become a watchmaker.
- Albert Einstein (via)

Det er eit sitat frå Einstein som seier ganske mykje. Kanskje kommer alle desse tankane og fascinasjonane av at eg over relativt kort tid fekk ei gryande interesse for to overveldande verdner om same tema, med ein liten bit sanning og realisme eit langt stykke bak i forteljinga. Og at dess meir eg lærer om atomkraft og kalde krigar, dess meir underhaldning og glede ser eg gjennomføringa av desse scenarioa. Eller så er denne filosofiske konklusjonen og heile denne fascinasjonen berre ein motstand mot mi ubevisste “skap-poilitisk-aktiv-side”, noko eg i alle tider har hatt totalt fråvær av.

Will Smith & Chris Rock

Eg har i alle tider vert fascinert av skuespilleren Will Smith. Fascinert er kanskje ikke rette ordet, men det jeg vil si er at jeg liker stort sett alt Will Smith har gjort. Fra “Fresh Prinse in Bell Air” gjennom “Men in Black” og “I.Robot” til “persuit for happyness” som er den siste jeg har fått med meg. Han er utrolig festlig, men samtidig utrolig god på drama.

Han er Chris Rock, bare det at han kan vere seriøs. Chris Rock kan sikkert også vere seriøs, men det ser ut for at han får/vil vere i komedier. “Everybody hates Chris” er et prakteksempel på hvor genial Chris Rock er. Noe mer hysterisk en den serien skal en lete lenge etter.

Dette ble en ode til svarte skuespillere innenfor den krevende sjangeren komedie.

Must… have… mac…

Nå er eg utruleg klar for ein ny mac. Det er bare å vente til det rette tidspunktet for et kjøp.

Eg skal kjøpe ein MacBook med 2,4GHz.
Denne tilbyr eit bakgrunnsbelyst tastatur, ein 13″ tommers skjerm og eit mektig fint aluminiumdesign. Eg kjem til kjøpe den med ein harddisk på 250GB og 2GB DDR3 RAM, som er det er billigaste konfigurasjonen. Eg ynskjer nemleg å oppgradere dette sjølve. Det som er så nydeleg er at dette går fint, utan å bryte garantien, samtidig som det er skremmande lett. Eg skal oppgradere frå 250GB og 5400rpm til 500GB og 7200 rpm, noko som gjer at ting vil gå mykje fortare. RAM, kjem eg nok til å oppgradere ved eit seinare tidspunkt. Håpet er at eg kan putte meir enn 4GB RAM i han ein gong, det hadde vore kult.

Det har seg nemleg slik at om eit par månadar kjem eit Mac OS ut, med kodenamnet “Snow Leopard”. Det som seiast er at dette vil gå raskare og glattare enn tidligare OS, noko som ikkje er å forakte. Difor er eg villig til å vente. Sjølv om det er lenge. Apple har og gått ut og skrytt av sin nye 64-bits teknologi. Den skal gjere det mogleg med usannsynleg mykje RAM. Og det er ikkje å forakte. Det er to tidspunkt som er aktuelle for lanseringa av “Snow Leopard”; 8. Juni og ein gong i September. Heilt ærleg trur eg det kjem i september, men det hadde vore kult om det kom i juni. Då hadde eg vorte glad!

For som eg har sagt så ofte før, eg saknar laptopen min. Det er noko anna å sitte ved ein stasjonær PC, enn med ein liten liten og nett mac på fanget i stova. Nettsurfing vert ikkje det same.