Som liten hadde eg ein heil del ting er var totalt overbevist om.
Rundt den alderen når “need for speed 2” begynte å bli byttet ut med “need for speed 3“, spelte og Karl-Oskar dette hyppig. Me tyna datamaskinen til Karl-Oskar til sine grenser og brukte store deler av dagane på å kjøre virtuelle bilar. Det er god tid.
Det som var, var at Karl-Oskar hadde et ratt og pedalsett, eit slikt du pluggar i PC-en. Og sidan me alltid spelte “multiplayer” ( fleirspelar, om du fanatikar), måtte ein alltid bruke dette rattet. Det er jo eigentleg ikkje dårlegare, men eg fekk aldri til å bruke det skikkelig. Av ein eller annan grunn køyrde eg alltid betre med dei tradisjonelle piltastane enn med rattet. Kvifor, veit eg ikkje, men slik var det.
Så etter å brukt mykje tid med mine piltastar og ved sida av eit ratt, bestemte eg meg. Eg skulle finne opp ein bil som vart styrt av piltastar. Grunnen var enkel: Det var jo mykje lettare å lære seg. Det heile var så klart, alt var så enkelt og eg skulle aldri køyre ein bil med ratt nokon gong.
Kvifor skriv eg dette no? Det er nemleg ikkje før no eg har lappen og kjem på det. Og eg kan rapportere at at eg saknar eit ratt til PC-en min, når eg no spelar “need for speed underground” og “Colin McRae: Dirt“.
Men det var ei god tid.
0 Svar til “Om det å køyre bil”