Jo Nesbø

Jeg har kanskje vært innom det før, men nå blir det sagt på ny, Jo Nesbø er en helt.

På 90-tallet var han kjent som vokalist, låtskriver og frontfigur i Di Derre, men mot slutten av 90-tallet fant han og resten av bandet ut at 90-tallsmusikken solgte best på 90-tallet og Jo Nesbø gikk over fra sangskribent til bare vanlig skribent. Mer nøyaktig forfatter.

Jeg har siden sommeren 2007 pløyet meg kronologisk og systematisk gjennom hans bøker om førstebetjent Harry Hole som er alkoholiker og har problemer med det meste. Jeg har til nå lest snart 7 av 8 bøker i denne serien av kriminalromaner og ser for meg å være i mål i løpet av sommeren. Det er ikke det store poenget. Målet er å presisere for dere hvilken stor forfatter Nesbø er. Han skriver stort sett krim, noe som han er knakende godt til og som gjør bedre og bedre for hver gang.

Jeg begynte med å lese den tredje boka i serien, Rødstrupe, noe som var dumt, fordi den har en essensiell plass i forhold til hva som skjer videre i bøkene, men jeg overlevde det også. Denne boka introduserte meg for krimsjangeren og jeg ble imponert. Nesbø har fengende måte å skrive på. Han skriver engasjerende og vet hver gang når han skal bryte av kapittelet. Han gjør det med ord som gjør at du vet hva som skjer, men etterlater ting hengende i lufta, slik at du må kaste deg på neste kapittel for å finne svarene.

Boka jeg leser nå heter Frelseren. Den omhandler Harry Hole i en ny jakt på en morder fra Kroatia som er ute etter et høytstående medlem i Frelsesarmeen. Denne boka bryter litt i forhold til de andre bøkene i serien, for her forteller han parallelt fra hovedpersonens (Harrys) sted og fra morderens sted. Så vi vet hele tiden hvem som er morderen og hvordan han har det og hva han tenker. Det gjør hele situasjonen litt merkelig, fordi på tross av at han har drept 3 mennesker (tror jeg), en hund og skadet en person kraftig, får du litt medfølelse for det han går gjennom i sin flukt ut av Norge.

Og det er dette som er så gøy med å lese bøkene hans. De er alle innen samme sjanger, men tilbyr så mye nytt hver gang at du blir overrasket. Han skifter måte å skrive på mellom hver bok. I tillegg synes jeg det interessant at han har med mye detaljer og informasjon. Han har noen ubekvemmelige detaljer, som detaljerte beskrivelser av en som blir skutt, men har også detaljer og informasjon om temaet rundt boka. I nummer en (flaggermusmannen) er handlingen i Australia, der vi får innsikt i aboriginene, deres forhold til de hvite og hele kulturen i Australia. Det er veldig interessant. I den andre boka (Kakerlakkene) er handlingen plassert i Bangkok og vikles fort inn i byens (slik det presenteres) næringsåre, prostitusjon. I nummer tre (Rødstrupe) er han på trygg jord i Norge, men må ta hånd om en gammel krigsveteran. Her er kapitlene gitt med dato, årstall og sted, fordi vi får mange tilbakeblikk i krigens dager. Dette er for å vise hva morderen vår har som bakgrunn. Men på tross av at det blir gitt så mye informasjon, får du ikke se helheten før til slutt, når alle kort blir lagt på bordet.

Nå ser det ut for at Nesbø har tatt pause fra problemene til Harry Hole og kommer snart med en ny kriminalroman, Hodejegerne. Det eneste som er litt kipt er at jeg må vente med å lese den til jeg har lest ut den siste om Hary Hole. Jeg har forresten fått et nytt “lesekikk”. Tror det er noe som kommer med sommeren.

En ny tid stå for tur

Denne posten er til ære for Anders, og er laget fordi han spurte ;D

Etter at jeg har tilbrakt to år med en mac som arbeidskamerat har jeg funnet utav et par ting. Mange har nok fått inntrykk av at jeg veldig “pur” mac. Det var engang helt sant, og er nå sånn delvis sant. Jeg kjøpte mac en gang i tida fordi jeg ville ha en maskin som funka slik den skulle og gav meg det jeg ville ha. Og det fikk jeg. Det er en trofast maskin, som ikke viser meg blåe skjermer når det passer den, altså kort sagt, som har et operativsystem som virker. Og det fikk jeg i min powerbook. Den gav meg det jeg ville ha, den virket og hadde et trofast og brukervennlig operativsystem. Alt en mann kan ønske seg. Men det som har skjedd er at vår (ikke fullt så trofaste) HP har dødd. Det vil si, han er ikke død, han har mer fått en kraftig influensa slik at vær gang den prøver å foreta seg noe annet enn å sove, faller den sammen og i verste fall svimer av.

Det en ser når en har en maskin som ikke virker og en maskin som ikke er serlig kompatibel med diverse ting og en personlighet som daglig trenger å underholdes av dataspill. Da ser en at tiden er inne for å skaffe seg en ny. Det kipe var naturlig nok at jeg var den eneste som så dette “behovet” og av den grunn har “MacGeir” gått til innkjøp av en windowsmaskin helt alene.

En ting må bare være klart. Jeg mener fortsatt at Apple har et bedre OS enn Microsoft. Det står jeg fast på, og grunnene er de samme som for 2 år siden. Den eneste ulempen med mac er at de ikke kjører spill likt som PC. Det har mye å gjøre med min mac, for den er generelt slakk i sin helhet. Men det skal PCene ha for: De er gode til å gjøre spesifikke oppgaver, og det pga at en kan sette dem sammen etter ønske. Men igjen, den æren er det ikke Microsoft som skal ha, den er det Intel, Asus, OCZ, Creative, Logitech og alle de andre som skal ha.

Og hvorfor har jeg kjøpt Vista? (som jeg tidligere har ytret mine meninger om.)
Fordi når en først har blitt våt, gjør det ingenting å hoppe uti

“Master” i selvkontroll

Jeg har bestilt meg en ny PC. En PC, som i en datamaskin med Windows på.
Jeg valgte å kjøpe den i deler for å få den slik jeg ville ha den og for å få muligheten til å sette den sammen selv. Det har jeg lenge hat lyst til. Jeg har i omtrent en måned surfet på diverse forum og nettbutikker og funnet fra til hvilke komponenter jeg skal velge og hvilken prisklasse den skulle ligge i. For omtrent en uke siden bestilte jeg vidunderet, fra to forskjellige nettbutikker. Grunnen til at jeg gjorde det er så enkel som at det var billigst. Det sparte meg for rundt 250 kroner. I hvertfall, i dag fikk jeg den ene pakken. godt over fjorten kilo. Deriblant fant jeg kabinett, skjermkort, RAM-brikker, Operativsystem (Vista (selvsagt)), Harddisk, strømforsyning og prosessorkjøler. Det er en herlig miks. Men for dere som vet hva som skal oppi PC-en, merket du kanskje at det manglet hovedkort og prosessor. For deg som husker det du leser, husker du kanskje at jeg skrev “fra to forskjellige nettbutikker”. Altså har jeg bestilt prosessor, hovedkort og litt ekstra “stæsj” fra en annen butikk. En svensk en.

Men i hvertfall. I dag fikk jeg den største pakken, det var en glede av de sjeldne. Men problemet er at jeg ikke har fått den andre ennå. Omtrent på samme tid som den første pakken ble sendt fikk jeg mail fra den andre butikken om at pakken min var blitt utsatt. Det er nedtur. Men i dag var jeg inne og sjekket tilstanden til varen som lagde forsinkelsen. Og den var endret fra “usikker” til “leveres omgående. Og det er en skikkelig opptur. Så nå håper jeg den blir sendt i morgen, slik at jeg kan hente den i neste uke.

Post-tittelen kommer ut fra det enkle prinsipp at det er vanskelig å ikke åpne pakkene. Når jeg har 6-7 ting innpakket, som ligget på rommet mitt, er det ikke lett å la være å pakke dem opp. “Og hvorfor ikke pakke dem opp da?” spør du kanskje. Da må jeg svare “Det er litt ugreit å ha ting som er over gjennomsnittet følsomme ovenfor statisk elektrisitet slengende rundt. Det er lite kjekt å ha ødelagt et komponent fordi du var overivrig.” Derfor ligger de ennå trygt i emballasjen, i en kjempe pappeske, gjemt bort (så godt det er mulig å gjemme en svær eske) i en krok.

Gleder meg til å sette den sammen og kjøre den. Det blir en opplevelse
Jeg skal se om min tålmodighet er i overflod, slik at jeg tar meg tid til å legge ut noen bilder ved et senere tidspunkt.

vekkarklokkemareritt

Den mannen som fann opp radio-vekkarklokka trudde nok han var lurare enn han var. Eg skal nemleg fortelje ein historie som er festleg, men har gjort meg mykje vondt.

For det har seg slik at eg har ein mobil med mp3-spelar på. Det er kanskje ikkje det største i verda, men eg har no det. Den har plass til eit lite sortiment med songar, så det gjeld å velje med omhug. Eg må seie at min mobil sin mp3-spelar er svært oppskrytt (om nokon vel å skryte av han i det heile). Den er dårleg, knotete og stort sett ubrukeleg. Men alt dette er unnskyld, den er tross alt to år gamal… han kjem frå dei tidene då det var rimeleg nytt å kalle mobilen for ein mp3-spelar. Men det som er galt er at mobilen min har ein skingrande forferdeleg høgtalar. Det er ikkje å halde ut. Så det som skjer når lyden kjem ut av han, er at til og med den finaste song vert uuthaldeleg.

Eg nemnde så vidt at det ikkje er plass til så mange songar. Difor fann eg den songen min som begynte mest rett på og bråka mest, slik at det skulle verte ei effektiv vekkerklokke. Denne vekkarklokka brukte eg eit par gonger, og ho fungera veldig bra. Over all forventning. Som regel var eg lys vaken og oppe lenge før første del av introen var over (som varer i ganske nøyaktig 3 sekkund). Songen er “dekk bord” av Kaizers Orchestra, som eg gjerne skulle spela for dykk, men eg finn han ikkje på internett, dessverre. Det er ein knakande god song med ein veldig innhaldsrik tekst, som eg likar veldig godt. Det var difor eg velde å vakne til han.

Men etter eit par veker med “dekk bord” som effektiv vekkarklokke var eg ute og gjekk. Eg hadde kaizers Orchestra på ipoden og treivst med det. Men så når etter ein av songane var over og ein ny byrja, stokk eg. Hjernen frys, armar og bein rykker og hjarta byrjar å banke febrilsk. Og eg tenkar kva er det skjer. Det heile er grunna vekkarklokka mi. Etter å vakna skremmande brått av den kraftige introen i “dekk bord”, er kroppen min merka for livet.

Det har gått rundt eit halvt år nå og framleis klarer eg ikkje høyre den songen utan at tankane forsvinn, hjarta slår eit ekstra slag og eg lurer på kva er det som skjer. Det mest positive eg kan få utav denne hendinga er at når eg sit på skulen, høyrer på musikk og held på å sovne, er det forfriskande å høyre “dekk bord” trenge seg gjennom hovudet og vekke meg, momentant!

Det er ingenting gale med songen. Som sagt er det ein av mine favorittsongar, men dei tre første sekunda av denne songen har ein merkverdig effekt på meg. Eg vel å samanlikne det med å helle ei bøtte med kaldt vatn over hovudet. Så brutalt er det og så fælt er det å ha øydelagt ein så bra song for meg sjølv.

Trur du meg ikkje? Prøv sjølv!

Ordtak

I ein norsktime der temaet var ordtak, fekk me utdelt eit ark der me skulle finne fram til forskjellige ordtak. Me fekk oppgitt 30 delte ordtak som me skulle finne rett byrjing og slutt på. Eg håpar du ser føre deg kva det går i, det er det ein kan kalle ei “mix-and-match-oppgåve”.

Meininga var som sagt å finne dei riktige ordtaka, men det me fann ut var at det var mykje meir morosamt å finne feil. Me vart etterkvart samstemde om at me trong nokre nye ordtak, nokre som kan beskrive dagens problem og dilemma. Ut frå dette fekk me ein særs underhaldande norsktime. Me kom fram til dei følgjande ordtaka:

Gammel rev er vond å vende.
Den som intet vet dreper ingen mann.
Sant er sant at hver mann stjeler.
Store ord ler best.
Det er dumt å erte bjørnen når nesen er borte.
Det er råttenskap i alt som har lave dører.
Den som jager to harer er vond å jage.
Gammel vane finner vegen best.
Sant er sant før det er prøvd.
Det flyr mangt under skrøpelig hatt.
Gammel hest får sjelden fisk.
Sant er sant, unntatt nysilt melk.
Fisk fanges med garn, for den skjønner ikke spøk.
(Der) foten er tryggest, der en ikke ser bunnen.
Det er bånd for tale selv om ingen tror det.
Den som ler sist fanger ingen.

Nokre høyrast ut som berre tull, nokre høyrast fornuftige ut, men ved nærmare ettertanke er dei ikkje det, og nokre har faktisk ein skjult dobbeltmoral som ligg og lurer mellom vokalane. Og om du berre ser med eit ope sinn på saka, er det nok ei skjult meining bak alle saman.