Designets verdi

Rundt jul for ca. 2 år siden var jeg med mor for å kjøpe julegaver. Mor var ute etter noe bestikk og lignende, noe som hun fant. For slik som ting er, så ønsker folk seg bestikk hele tiden. Og grunnen til det er at det så dyrt at folk må ønske seg en ny gaffel hver jul, og etter ca. 20 år kan de endelig invitere hele familien til middag med “fint” bestikk. Sølv er greit. Jeg forstår hvorfor sølvbestikk koster mye, men bestikk som er lagd av rustfritt stål skal ikke koste over 1000 kroner for en gaffel og en kniv.

Så ut fra denne sjokkopplevelsen bestemte jeg meg for å bli IKEA-slave. Jeg er evig imponert over at IKEA klarer å levere bestikk som er like bra (kanskje ikke så fint, men betyr det så mye?!) som alt det dyre folk kjøper. Jeg har ei tante som jobber på KONMØB, der min far også jobbet en stund. De selger møbler i den øvre prisklassen. Med det mener jeg at du må ut med nesten 100 000 for å få en salong. Igjen, IKEA overrasker. På IKEA kan du innrede hele stua med sofaer, hyller og ting for samme prisen og som ofte er mer komfortabelt. Hva velger du; en sofa som er designet av to litt tvilsomme menn som har fjeset festet i samtlige ukeblad, som koster like mye resten av stua og som er firkantet og dårlig å sitte i, eller en som koster 500 kroner på IKEA, er masseprodusert i 100% bomull, men er god å sitte i? Er valget vanskelig? Kanskje jeg satte det litt i ytterkant av realitetens grenser, men slik er det. Finn meg en designersofa som er god (eller ser god ut, siden sjansen for at vi får prøvesitte den er ganske liten) å sitte i, så skal jeg gi meg. Men alle er enten flate og firkantete, laget i plastikk eller pleksiglass, uten rygg eller alt på en gang.

Det er slik at det irriterer meg at folk velger å bruke så mye penger noe som har en bruksverdi. Stuen din skal ikke stå til utstilling, den skal være behagelig å være i. Og om du trenger dyre møbler og ting rundt deg for å føle deg bra, trenger du ingenting annet enn hjelp. Det er kanskje ikke så vanskelig å merke at jeg er litt irritert rundt denne saken. Og på tross av det har jeg ingenting imot design, jeg liker bare ikke at vi må sitte på en dårlig plastikkstol som koster mer enn alt jeg eier, bare fordi hele Champs-Élysées sier så. Bra design må være billig og bruksfokusert.

Jeg liker design, men hater merkevarer.

Oppfinnarlandet Noreg

Noreg er nok det landet i verda som er rikast av minst grunn. Me fekk ein teknologi servert på gullfat av eit folk på andre sida av Atlanteren, utan å på nokon måte gjere noko sjølve. Så når Amerika kom med denne teknologien og starta å pumpe drivstoff opp av nordsjøen, berre fylde me etter. Me fekk eit statsdrive firma som gjorde nettopp dette, pumpa olje opp av sjøen. Og det var verkeleg ei velsigning. Noreg var det det var i dag, rikt.

Men er dette alt Noreg har å skryte av? At me har heile kystlinja vår full av svart gugge?
Det me kan vere stoltast av er at me har funne opp ostehøvelen, eit reiskap som kan skjøre osten i like store skiver utan mykje kluss. Oppfinninga i seg sjølve er ikkje stor og banebrytande, men det at me kom opp med det først, og at ingen andre land har sett behovet for å importere denne flotte oppfinninga ennå, er overmåte flott! Så om det er ein ting ved Noreg eg kan vere stolt av, så er det ostehøvelen. Den er me aleine om, den er vår og den er unik.

Men greit nok, me hadde ikkje klart å tene oss rike på ostehøvlar. Det er greit. Men som alt for få veit er at me har ei veldig viktig oppfinning til på nakken. På fint kallast den aerosolen, til vanleg brukast han til å gjere hærverk og i daglegtalen heitar han sprayboks. Erik Rotheim fekk i 1929 innvigsla ein patent på denne flotte aerosolen. Og om du tenker det om, kor mange sprayboksar som vert laga og brukt i dag, så vert det litt om Noreg hadde fått ein liten prosentdel av kvar av desse. Me kunne hat to fond, eit oljefond og eit sprayboksfond. Men hadde me fått pengar for alle desse boksane, hadde kanskje me fått skulda for utsleppet av KFK-gassar og all tagginga. Og det er ikkje noko me vil ha på ryggen, den er allereie full av olje og ostehøvlar. Så difor snakkar me litt lågt om sprayboksar og heller skrik høgt om ostehøvlar.

(Og for dei som og trudde at bindersen vart oppfunnen av ein Nordmann, er det feil… les her.)

O store maskin

Her kommer et dikt som overgår alle eksisterande fordommar ovanfor nerdar. I tillegg er det ein smule blasfemisk eller hyklersk, men det vel eg å legge litt i bakgrunnen og heller fokusere på at det formuler som ein sjukeleg kjærleik til PC’en, men humoristisk meint (sjølvsagt).

Fader vår du som er i datamaskinen
La ditt operativsystem være hellig,
la ditt flerbrukessystem komme
la din vilje skje i printeren,
som på skjermen.
Led oss ikke inn i systemfeil,
men frels oss fra de blåe skjermer.
Gi oss i dag vår daglige utskrift
og tilgi våre tastefeil,
selv om vi aldri tilgir noen for programfeil.
For systemet er ditt,
og makten over personalet
i evighet.
Enter

Improvisering

Eg har i det siste kome borti gruppa Improv Everywhere som er ei gruppe menneske som har som motto “We cause scenes”. Og det er nettopp det dei gjer.

Mest kjent er dei for deira Grand Central Freeze som vakte stor oppsikt og forvirring. Filmen som ligg ute på youtube er veldig kul. Det ser heilt enormt ut når halvparten av alle folka på Grand Central stoppar samstundes og står stille eit par minutt. Veldig morosamt å sjå korleis folk reagerer.

Men det er ikkje første stuntet dei gjer. Bare sjekk ut på youtube eller besøk heimesida deira. Det er fascinerande at så mange folk er villige til å bruke tid og resursar på å få folk til å stoppe opp i dagleglivet og ta seg tid til å bli underhaldt.

Riktig nok forstår eg ikkje namnet, Improv Everywhere. Det høyrast ut som improv er ei forkorting for improvise som betyr å improvisere. Men etter som ABC sin reportasje seier så trenge det ganske mykje planlegging. Altså er det langt frå improvisering.

Men kult er det uansett…

Lær av andre!

Nok ein gong har Douglas Adams klart å kome meg i forkjøpet. iGoogle har ein lur widget som gir meg “quotes of the day“. Spesielt nyttig er det ikkje, men det sår ofte mykje lurt. I dag var det nok ein gong Douglas Adams som pryda lista. Og det gjorde han med følgjande sitat:

“Human beings, who are almost unique in having the ability to learn from the experience of others, are also remarkable for their apparent disinclination to do so.”

Og det er akkurat det eg vil seie i dag. At mennesket skal i prinsippet kunne lære av andre sine feil, men alle kan vel skrive under på at dei lærer best av det dei gjer sjølv. Og difor på tross av at alle maser om at me må sjå på andre som eksempel og lære av dei, så er det ingen som gjer det. Om du har ein venn som legg handa på ei varm kokeplate og svir handa, veit du at det vil gjere vondt om du legg handa på plata, men kor vondt vil det eigentleg gjere? Kanskje er det bare ein guteting, eller for alt eg veit ein “meg-ting”, men slik verker det no likevell.

Eksempelet mit er øvrig hypotetisk og eg har aldri lagt handa på ein varm kokeplate fordi venen min gjorde det, men likevell. Fullt og heilt, nysgjerrighet er nok medfødt, både på godt og vondt.