Endelig er jeg ferdig med alt som har med kjøreskole å gjøre. Jeg trenger ikke tenke på når jeg skal ha dem, hvordan jeg skal komme til dem og i det hele konsentrere meg om dem. Det er en befrielse! Jeg er nå godtkjent til å ferdes fritt på veiene, så lenge begrepet veiene er synonymt med norske veier.

Og det er riktig så festlig! Om du synes det er festlig å kjøre med foreldre eller kjørelærer, så kan jeg skrive under på at det er fem ganger morsommere å kjøre uten noen av dem. Å kunne kjøre uten å tenke på at om du ikke plasserer deg rett i neste rundkjøring får du en kommentar i fleisen. Det eneste du har å tenke på er å holde deg på vegen, følge reglene og ikke hindre andre.

Jeg vil bare si en ting til. I dagene før jeg skulle kjøre opp, opplevde jeg det merkeligste jeg har vært borti. Jeg har ikke for vane å bli nervøs av små, enkle ting som prøver, fremføringer og lignende, jeg blir som regel ikke det. Grunnen til at jeg ikke blir det er at jeg har en enkel tankegang: “Dette er en ting som må skje, det kommer til å skje og det er ingen ting som kan endre på det. Så da er det bare å innse at nervøsitet gjør ikke saken bedre.” Tro det eller ei, det pleier å funke. Men tilbake til saken, dagen før jeg skulle kjøre opp var jeg enormt nervøs. For hvert kvarter tenkte jeg: “I morgen er det over, da har jeg lappen!” og fikk kraftig hjertebank. Helt grenseløst. Jeg har aldri opplevd noe lignende og ble mer eller mindre overasket. Faktisk er det veldig anstrengende å bli semi-stresset hvert kvarter, det tar på.

Men det gikk altså bra, over all forventning. Sensor var grei, veien var grei, ruta var grei, spørsmåla var greie, mine medbilister var greie og alt var generelt greit.

Det er overmåte digg!