Ærlighet varer lengst

Eg har fått meg en ny iPod, av typen iPod touch, og prøvde i den anledning å konvertere en video til et kompatibelt format. Jeg brukte så programmet iSquint til å konvertere filmene. Dette er en veldig forenklet (gratis) versjon av VisualHub. Men er ikke det som er poenget. Poenget er at iSquint er et program som er lagd av en person med god sans for humor og lavt seriøsitetsnivå. For det skjer når du åpner programmet er (naturlig nok) at du blir spurt om du vil kjøpe VisualHub. Og svaralternativene dine er: “kjøp VisualHub” og “Nei, jeg sliter heller med iSquint”.

Det jeg også opplevde var at når maskinen var travelt opptatt med flere ting på en gang, så steg tida som var igjen for at konverteringen skal bli fullført. Så når tida hadde steget nok og den hadde passert 115 minutt kom følgende beskjed:
Se hva som står helt nederst. Mer ærlig enn det, er det ikke mulig å bli.

“Lappen” aka sertifikatet

Endelig er jeg ferdig med alt som har med kjøreskole å gjøre. Jeg trenger ikke tenke på når jeg skal ha dem, hvordan jeg skal komme til dem og i det hele konsentrere meg om dem. Det er en befrielse! Jeg er nå godtkjent til å ferdes fritt på veiene, så lenge begrepet veiene er synonymt med norske veier.

Og det er riktig så festlig! Om du synes det er festlig å kjøre med foreldre eller kjørelærer, så kan jeg skrive under på at det er fem ganger morsommere å kjøre uten noen av dem. Å kunne kjøre uten å tenke på at om du ikke plasserer deg rett i neste rundkjøring får du en kommentar i fleisen. Det eneste du har å tenke på er å holde deg på vegen, følge reglene og ikke hindre andre.

Jeg vil bare si en ting til. I dagene før jeg skulle kjøre opp, opplevde jeg det merkeligste jeg har vært borti. Jeg har ikke for vane å bli nervøs av små, enkle ting som prøver, fremføringer og lignende, jeg blir som regel ikke det. Grunnen til at jeg ikke blir det er at jeg har en enkel tankegang: “Dette er en ting som må skje, det kommer til å skje og det er ingen ting som kan endre på det. Så da er det bare å innse at nervøsitet gjør ikke saken bedre.” Tro det eller ei, det pleier å funke. Men tilbake til saken, dagen før jeg skulle kjøre opp var jeg enormt nervøs. For hvert kvarter tenkte jeg: “I morgen er det over, da har jeg lappen!” og fikk kraftig hjertebank. Helt grenseløst. Jeg har aldri opplevd noe lignende og ble mer eller mindre overasket. Faktisk er det veldig anstrengende å bli semi-stresset hvert kvarter, det tar på.

Men det gikk altså bra, over all forventning. Sensor var grei, veien var grei, ruta var grei, spørsmåla var greie, mine medbilister var greie og alt var generelt greit.

Det er overmåte digg!

Candle Cannon

Eg tok ein liten titt på Youtube i dag og fann ein veldig imponerande video. Der er det eing gjeng som har lagd ein “luftkanon”, ikkje i same kategori som eit luftgevær, fordi denne kanonen skyt berre luft. Og det i store mengder, stor fart og lange avstandar. Eg let dykk sjå sjølve, her ligg videoen.

Sjå så massivt! Folk driv og lagar røykringar med munnen, men det er veldig mykje kulare når ringen er ein manns lengd i diameter og går godt over 180 fot (55 meter) med ein fart på 13,1 miles per time (21 km/t). Veldig stilig faktisk! I tillegg er det veldig morosamt når dei tester kor langt ifrå dei klarer å blåse ut lysa. Det er utruleg kor engasjert han blir, han som kjem hoppande framfor kameraet etter at lysa vert blåste ut. Veldig bra! Og den siste gongen, når dei har målt opp 180 fot, og musikken stansar, trur eg ikkje det kjem til å gå. Luftskya tek veeeldig lang tid for å kome bort til lysa, men dei klarer det altså… dei får kveikja lysa då òg. Som sagt, effektive som verkemidla var klarte dei å lure meg i eit par sekund.

For dei spesielt interesserte kan eg anbefale det som alle godt organiserte prosjekt har, ein “behind the scene” film. Denne kan du finne her. Det som er med denne er at den er ein smule festleg eit par gonger i løpet av dei 3 minutta og 26 sekunda festen pågår.

Å bli voksen…

Som kan eg sei at eg kjenne ingen forskjell. 17 er nesten som 18, bare at du kan sjå på dei du går i klasse med som ikkje har fyllt ennå og sei: “Ha, ha! Eg kan kjøpa øl og røyg!” Noge som strengt tatt ikkje er noge å skryta av. Men det eg kan skryta av er at eg sleppe å visa viktige beskjeda heima, eg trenge aldri spør om underskrift frå mor og far meir, og eg kan komma meg inn på ein del ting eg ikkje kunne før. F.eks. ein kvær plass med sjenkebevilgning, og då tenke eg ikkje for å drikka meg dritas, men fordi nogen sånne plasse har andre interessange ting med seg.

Det å bli 18 handle jo om bli voksen. Og min konklusjon, bassert på erfaringa og sånt, er at å bli voksen er å venne seg til ting du ikkje liker. Et eksempel er den klassiske kaffien. Eg tenkte at eg skulle begynne å drikke kaffi, fordi eg har aldri tenkt at det smaker så veldig vondt, men har aldri forstått poenget. Men ein dag eg var veeeeldig trøtt bestemte eg meg for å ta ein kopp kaffi. Og det er det verste eg har vore ute for. Det smakte vondt. Og følelsen var rar. Det kjentes ut som vatn, og det smakte litt vatn, men i mange undertoner kom den beiske smaken fram og beit meg i tunga samtidig som sjokket av at “vatnet” ikkje smakte vatn gav meg ein uggen følelse som utvikla seg til kvalme og særs rare følelsar i mage og resten av kroppen. Så kaffi smakar dårlig. Så dårlig at eg vil kalle det vondt. Og det er det er å bli voksen; å gjere ein haug med ting du ikkje vil, likar eller ser noko form for glede i.

Men for å være hundre prosent særiøs, så har eg ikkje tenkt å byrje å drikke kaffi, eg har ikkje tenkt å drikke verken øl eller vin (som og smakar dårleg i forhold til brus), det einaste eg skal gjere er å få lappen og kjøre bil.

Eg har forresten blitt veldig sart for skrivefeil. Når eg les noko legg eg med ein gong merke til om ein setning er bygd opp rart, eller om eit ord er skrive feil eller om det er begått ein grov å/og feil. For ein norsklærar er det sikkert nyttig, men for meg som berre les for moroskuld, og delvis for å lære noko, er det ikkje så interessant å bli avbroten av meg sjølv midt i ein setning fordi det som står på papiret er “…også gjekk mi ut i parken å leika…” Eg er ingen professor, og for alt eg veit har eg same feila sjølve, men eg legg betre merke til dei hjå andre. Øvrig er det berre dette siste avsnittet som er “rett” etter minst ei av målformene våre.