I dag er dage når jeg flytter til mitt eget domene.
Det lyder: geirkirkeby.com
Det inneholder neste akkurat det samme som denne, nå gamle, bloggen gjør. Alt av kommentarer og poster flyttet dit. Den ser litt spenstig ut nå, men jeg håper på at jeg skal få piffet den litt opp med tiden. Men jeg har eksamen på tirsdag, så det har første prioritet. Så fra nå av vill denne bli forlatt, og med tiden vil jeg rydde opp og fjerne det som er her. For nå har jeg mitt eget sted på den store “verdsveven”.
“Det er lørdag” sier de.
“Jeg skal ikke på skolen på en lørdag” sier de.
Men tydelig vis går det ann å ha eksamen på en lørdag. Riktignok konteeksamen, som er eksamen for folk som strøk, forsov seg eller bare ikke er helt fornøyde med resultatet på forrige eksamen. Jeg er en av de siste. Jeg fikk en lunken C til jul, så jeg søkte om konte. Det jeg ikke ante der og da, var at til våren kom jeg til å glemme alt det smarte jeg kunne. Men forhåpentligvis klarer jeg i det minste karre meg opp til en B.
Men skole på lørdag. Det er ikke så fælt som det høres ut. Det er mye mindre folk ute, det er mye mindre folk på skolen og tilfeldigvis var det fint vær i dag. Så jeg kastet meg på sykkelen kvart over åtte og trillet nedover riksvei 402, lokalt kjent som Opplandsvegen. Det er en fin vei med lave fartsgrenser, men til vanlig må vi sykle på det dårlige fortauet, fordi det er biler på veiene. I dag tok jeg meg til rette og bokstavelig talt trillet nedover riksvei 402. Ingen biler og når jeg kom til universitetet var det bare pensjonister og nervøse studenter som håper en siste sjanse. Det er et litt trist syn. Hjem igjen kunne jeg nyte at våren var ferdig med forberedelsen og satt stille og ventet på sommeren. Det er nok kanskje bare jeg som er lett påvirkelig, men jeg tror lørdagen har en innvirkning på deg, selv om du må gjøre noe som du forbinder med den tunge hverdagen.
Skole på lørdag i ny og ne? Helt ok.
Fast skole på lørdag? Nei, takk.
Nå er eksmaen i matte gjennomført, men festen er ikke over… det er flere igjen. Neste uke skal jeg nemlig ha fysikk på fredagen, matte (igjen, men ikke den samme) på lørdag og fluidmekanikk på tirsdagen. Og alle disse har jeg en uke på å øve til. Så den kommende uka blir full av tall og fysiske regler.
Men først er det helg. Med tower defense og besøk av mor og far.
Så på mandag skal jeg prøve på det jeg er dårligst på: å gjøre ord om til gjerning.
Jeg synes det er på tide med en minnestund.
Norges land har på selveste nasjonaldagen, året 2010, måttet si farvel med radioprogrammet radioresepsjonen. Og det er litt trist. Konsekvensene for den gjennomsnittlige nordmann er kanskje ikke de største, men for meg, andre studenter og mennesker med ensformige og/eller ensomme jobber, er dette et stort tap. Hva skal jeg da finne på når jeg ferdes fra Grimstad til Orstad og omvendt. Det er radioresepsjonen som har drept mye av denne dødtiden, men de har også vært gode kamerater i mine mattestudier. Er det egentlig så trist? Ja, for den største humorkjempen i det norske land er borte fra sitt medium. De skal riktignok på tv til høsten. Men vi som er vant med denne humoren fire ganger i uka, kan få abstinenser når vi må nøye oss med en gang i uka. Det vil bli hardt, det vil felles tårer og de vil bli savnet.
Nå har p3 gått fra to til en god grunn til å høre på dem, men siden den ene gjenværende grunnen er musikken, og alt som spilles for tiden er Lars Vaular, MGP-tufser og en indisk svenske. Så reviderer jeg det til en halv god (eller en litt lunken) grunn til å høre på p3.
Det er ikke det at jeg ikke ønsker disse tre en stor fremtid på et litt mer anerkjent medium, men innerst inne håper jeg på at de vender raskt tilbake til radioen, slik som de har hintet til.
De vil bli savnet av mange.
Men det blir moro å se hva den norske befolkningen kommer til å utrette når flere hundre tusen nordmenn får fire timer til overs hver uke. For en ressurs!
Jeg gjennom en tid nå samlet erfaring og irritasjon, som nå leder til en ganske opplagt teori. Jeg hevder nemlig at spillbransjen tror hele verdens “gamere” er en gjeng med “noober”.
Spillene som har kommet ut de siste to årene har vært av synkende kvalitet. Ikke grafisk, for all del. Det overgår nesten virkeligheten, men alle spillprodusentene undervurderer brukerne. La meg ta et par eksempel:
Need for Speed: Shift
NFS: Shift er et prakteksempel. Det er det nyeste spillet i denne urgamle bilspillserien. Og spillet er helt ok, det er ikke bedre enn Grid på andre måter enn grafikk, noe som ikke er nok, men det har sine mangler. Teknisk sett er manglene at det er noe de ikke mangler. Spillet har nemlig funnet ut at dagens spillere synes det er for vanskelig å kjøre bilspill, så da får vi hjelpe dem. Så det du får er: bremsehjelp, styrehjelp, hjelp til linjevalg og selvsagt flere vanskelighetsgrader å fråtse i. Om du stiller alle disse hjelpemidlene, slik at de er fult aktive, tror jeg du kan fullføre løpene med en finger på gassen. Heldigvis går det an å slå disse av. Men når muligheten er der, og noen sikkert bruker dem, er det ikke like kult å runde spillet.
Assassin’s Creed
Hele denne serien er for meg en bitteliten skuffelse oppi all ekstasen. For det er et av tidenes beste spill. Det er utrolig gøy å klatre og drepe seg gjennom historien som utarter seg til noe kjempemassivt. Men igjen tror jeg Ubisoft har undervurdert oss, for kampsystemet er ubegripelig enkelt når du bare har fått teken på det. Det trengs to fingre her, en for å holde “guarden” og en til å ta en eventuell “counterattack”. Altså er ikke spillet like underholdende andre og tredje gang du spiller gjennom det, som første gang. Bare fordi det er så lett å lære seg triksene. Men dette simple kampsystemet har sine gode sider også. Det leder til at det kan implementeres litt fiffige videoer imens du krangler deg igjennom tempelriddere eller venezianske vakter.
Dirt 2
Her er det skadesimulatoren som skal rakkes ned på. Ikke fordi den er dårlig, men fordi den er nesten fraværende. Det er enten totalvrak eller bare småtteri. Men alt dette er beskrevet i en tidligere post, så jeg overlater detaljene til fortiden.
Final Fantasy XIII
Her skal jeg ikke skrike for høyt, for dette har jeg ikke fått prøvd selv enda, men ut fra hva jeg har sett og lest. Har nummer tretten i serien kommet med slags “auto-attack-knapp”, som velger det beste angrepet for deg, slik at du (her også) kan fullføre et helt spill med en knapp. Og det er jo ikke slik det skal være! Dette er, så vidt jeg har fått med meg, et slags rollespill. Av typen der du velger angrep som karakteren din skal utføre. Det virker litt for simpelt for.
Tom Clancy’s Splinter Cell: Conviction
Dette spillet som jeg klarte å gå gjennom på snaue 20 timer må også tas med. For det ble for enkelt. Jeg har hetset mye rundt dette tidligere, men det må sies at alle disse kampsystemene som skal hjelpe deg gjennom et spill som du tydeligvis er for dårlig til, synes jeg er fornærmende. Hvorfor kan de ikke lage Splinter Cell slik som i gamle dager? Jeg blir alvorlig lei meg når jeg tenker på hvordan de har ødelagt verdens beste spill.
Så det er en smule skuffende at alle de store titlene lir fordi de blir for enkle å mestre. Jeg synes ikke et spill skal skorte på vanskelighetsgraden, bare fordi skaperen tror dette blir tidenes vanskeligste spill. Men det er kanskje ikke så lett å dømme hvor gode mannen i gata er i spillet du skal utvikle, men jeg synes ikke spillskaperne skal være redde for at spillet blir for vanskelig. Ingenting er bedre enn et spill som lager mye spilletid. Riktignok gjelder det å holde seg under grensen der folk blir irriterte. Jeg derimot synes den manglede utfordringen skaper en ny type irritasjon. En irritasjon over at ting blir for lett, at jeg blir undervurdert.
Heldigvis har vi onlineservere på Track Mania, hvor det ikke finnes hensyn til hvor vanskelige ting er. Så jeg får klamre meg til det, enn så lenge.
Kommentarer