Jeg gjennom en tid nå samlet erfaring og irritasjon, som nå leder til en ganske opplagt teori. Jeg hevder nemlig at spillbransjen tror hele verdens “gamere” er en gjeng med “noober”.
Spillene som har kommet ut de siste to årene har vært av synkende kvalitet. Ikke grafisk, for all del. Det overgår nesten virkeligheten, men alle spillprodusentene undervurderer brukerne. La meg ta et par eksempel:
Need for Speed: Shift
NFS: Shift er et prakteksempel. Det er det nyeste spillet i denne urgamle bilspillserien. Og spillet er helt ok, det er ikke bedre enn Grid på andre måter enn grafikk, noe som ikke er nok, men det har sine mangler. Teknisk sett er manglene at det er noe de ikke mangler. Spillet har nemlig funnet ut at dagens spillere synes det er for vanskelig å kjøre bilspill, så da får vi hjelpe dem. Så det du får er: bremsehjelp, styrehjelp, hjelp til linjevalg og selvsagt flere vanskelighetsgrader å fråtse i. Om du stiller alle disse hjelpemidlene, slik at de er fult aktive, tror jeg du kan fullføre løpene med en finger på gassen. Heldigvis går det an å slå disse av. Men når muligheten er der, og noen sikkert bruker dem, er det ikke like kult å runde spillet.
Assassin’s Creed
Hele denne serien er for meg en bitteliten skuffelse oppi all ekstasen. For det er et av tidenes beste spill. Det er utrolig gøy å klatre og drepe seg gjennom historien som utarter seg til noe kjempemassivt. Men igjen tror jeg Ubisoft har undervurdert oss, for kampsystemet er ubegripelig enkelt når du bare har fått teken på det. Det trengs to fingre her, en for å holde “guarden” og en til å ta en eventuell “counterattack”. Altså er ikke spillet like underholdende andre og tredje gang du spiller gjennom det, som første gang. Bare fordi det er så lett å lære seg triksene. Men dette simple kampsystemet har sine gode sider også. Det leder til at det kan implementeres litt fiffige videoer imens du krangler deg igjennom tempelriddere eller venezianske vakter.
Dirt 2
Her er det skadesimulatoren som skal rakkes ned på. Ikke fordi den er dårlig, men fordi den er nesten fraværende. Det er enten totalvrak eller bare småtteri. Men alt dette er beskrevet i en tidligere post, så jeg overlater detaljene til fortiden.
Final Fantasy XIII
Her skal jeg ikke skrike for høyt, for dette har jeg ikke fått prøvd selv enda, men ut fra hva jeg har sett og lest. Har nummer tretten i serien kommet med slags “auto-attack-knapp”, som velger det beste angrepet for deg, slik at du (her også) kan fullføre et helt spill med en knapp. Og det er jo ikke slik det skal være! Dette er, så vidt jeg har fått med meg, et slags rollespill. Av typen der du velger angrep som karakteren din skal utføre. Det virker litt for simpelt for.
Tom Clancy’s Splinter Cell: Conviction
Dette spillet som jeg klarte å gå gjennom på snaue 20 timer må også tas med. For det ble for enkelt. Jeg har hetset mye rundt dette tidligere, men det må sies at alle disse kampsystemene som skal hjelpe deg gjennom et spill som du tydeligvis er for dårlig til, synes jeg er fornærmende. Hvorfor kan de ikke lage Splinter Cell slik som i gamle dager? Jeg blir alvorlig lei meg når jeg tenker på hvordan de har ødelagt verdens beste spill.
Så det er en smule skuffende at alle de store titlene lir fordi de blir for enkle å mestre. Jeg synes ikke et spill skal skorte på vanskelighetsgraden, bare fordi skaperen tror dette blir tidenes vanskeligste spill. Men det er kanskje ikke så lett å dømme hvor gode mannen i gata er i spillet du skal utvikle, men jeg synes ikke spillskaperne skal være redde for at spillet blir for vanskelig. Ingenting er bedre enn et spill som lager mye spilletid. Riktignok gjelder det å holde seg under grensen der folk blir irriterte. Jeg derimot synes den manglede utfordringen skaper en ny type irritasjon. En irritasjon over at ting blir for lett, at jeg blir undervurdert.
Heldigvis har vi onlineservere på Track Mania, hvor det ikke finnes hensyn til hvor vanskelige ting er. Så jeg får klamre meg til det, enn så lenge.
Kommentarer