geir

Jeg har bestilt meg en ny PC. En PC, som i en datamaskin med Windows på.
Jeg valgte å kjøpe den i deler for å få den slik jeg ville ha den og for å få muligheten til å sette den sammen selv. Det har jeg lenge hat lyst til. Jeg har i omtrent en måned surfet på diverse forum og nettbutikker og funnet fra til hvilke komponenter jeg skal velge og hvilken prisklasse den skulle ligge i. For omtrent en uke siden bestilte jeg vidunderet, fra to forskjellige nettbutikker. Grunnen til at jeg gjorde det er så enkel som at det var billigst. Det sparte meg for rundt 250 kroner. I hvertfall, i dag fikk jeg den ene pakken. godt over fjorten kilo. Deriblant fant jeg kabinett, skjermkort, RAM-brikker, Operativsystem (Vista (selvsagt)), Harddisk, strømforsyning og prosessorkjøler. Det er en herlig miks. Men for dere som vet hva som skal oppi PC-en, merket du kanskje at det manglet hovedkort og prosessor. For deg som husker det du leser, husker du kanskje at jeg skrev “fra to forskjellige nettbutikker”. Altså har jeg bestilt prosessor, hovedkort og litt ekstra “stæsj” fra en annen butikk. En svensk en.

Men i hvertfall. I dag fikk jeg den største pakken, det var en glede av de sjeldne. Men problemet er at jeg ikke har fått den andre ennå. Omtrent på samme tid som den første pakken ble sendt fikk jeg mail fra den andre butikken om at pakken min var blitt utsatt. Det er nedtur. Men i dag var jeg inne og sjekket tilstanden til varen som lagde forsinkelsen. Og den var endret fra “usikker” til “leveres omgående. Og det er en skikkelig opptur. Så nå håper jeg den blir sendt i morgen, slik at jeg kan hente den i neste uke.

Post-tittelen kommer ut fra det enkle prinsipp at det er vanskelig å ikke åpne pakkene. Når jeg har 6-7 ting innpakket, som ligget på rommet mitt, er det ikke lett å la være å pakke dem opp. “Og hvorfor ikke pakke dem opp da?” spør du kanskje. Da må jeg svare “Det er litt ugreit å ha ting som er over gjennomsnittet følsomme ovenfor statisk elektrisitet slengende rundt. Det er lite kjekt å ha ødelagt et komponent fordi du var overivrig.” Derfor ligger de ennå trygt i emballasjen, i en kjempe pappeske, gjemt bort (så godt det er mulig å gjemme en svær eske) i en krok.

Gleder meg til å sette den sammen og kjøre den. Det blir en opplevelse
Jeg skal se om min tålmodighet er i overflod, slik at jeg tar meg tid til å legge ut noen bilder ved et senere tidspunkt.

Den mannen som fann opp radio-vekkarklokka trudde nok han var lurare enn han var. Eg skal nemleg fortelje ein historie som er festleg, men har gjort meg mykje vondt.

For det har seg slik at eg har ein mobil med mp3-spelar på. Det er kanskje ikkje det største i verda, men eg har no det. Den har plass til eit lite sortiment med songar, så det gjeld å velje med omhug. Eg må seie at min mobil sin mp3-spelar er svært oppskrytt (om nokon vel å skryte av han i det heile). Den er dårleg, knotete og stort sett ubrukeleg. Men alt dette er unnskyld, den er tross alt to år gamal… han kjem frå dei tidene då det var rimeleg nytt å kalle mobilen for ein mp3-spelar. Men det som er galt er at mobilen min har ein skingrande forferdeleg høgtalar. Det er ikkje å halde ut. Så det som skjer når lyden kjem ut av han, er at til og med den finaste song vert uuthaldeleg.

Eg nemnde så vidt at det ikkje er plass til så mange songar. Difor fann eg den songen min som begynte mest rett på og bråka mest, slik at det skulle verte ei effektiv vekkerklokke. Denne vekkarklokka brukte eg eit par gonger, og ho fungera veldig bra. Over all forventning. Som regel var eg lys vaken og oppe lenge før første del av introen var over (som varer i ganske nøyaktig 3 sekkund). Songen er “dekk bord” av Kaizers Orchestra, som eg gjerne skulle spela for dykk, men eg finn han ikkje på internett, dessverre. Det er ein knakande god song med ein veldig innhaldsrik tekst, som eg likar veldig godt. Det var difor eg velde å vakne til han.

Men etter eit par veker med “dekk bord” som effektiv vekkarklokke var eg ute og gjekk. Eg hadde kaizers Orchestra på ipoden og treivst med det. Men så når etter ein av songane var over og ein ny byrja, stokk eg. Hjernen frys, armar og bein rykker og hjarta byrjar å banke febrilsk. Og eg tenkar kva er det skjer. Det heile er grunna vekkarklokka mi. Etter å vakna skremmande brått av den kraftige introen i “dekk bord”, er kroppen min merka for livet.

Det har gått rundt eit halvt år nå og framleis klarer eg ikkje høyre den songen utan at tankane forsvinn, hjarta slår eit ekstra slag og eg lurer på kva er det som skjer. Det mest positive eg kan få utav denne hendinga er at når eg sit på skulen, høyrer på musikk og held på å sovne, er det forfriskande å høyre “dekk bord” trenge seg gjennom hovudet og vekke meg, momentant!

Det er ingenting gale med songen. Som sagt er det ein av mine favorittsongar, men dei tre første sekunda av denne songen har ein merkverdig effekt på meg. Eg vel å samanlikne det med å helle ei bøtte med kaldt vatn over hovudet. Så brutalt er det og så fælt er det å ha øydelagt ein så bra song for meg sjølv.

Trur du meg ikkje? Prøv sjølv!

I ein norsktime der temaet var ordtak, fekk me utdelt eit ark der me skulle finne fram til forskjellige ordtak. Me fekk oppgitt 30 delte ordtak som me skulle finne rett byrjing og slutt på. Eg håpar du ser føre deg kva det går i, det er det ein kan kalle ei “mix-and-match-oppgåve”.

Meininga var som sagt å finne dei riktige ordtaka, men det me fann ut var at det var mykje meir morosamt å finne feil. Me vart etterkvart samstemde om at me trong nokre nye ordtak, nokre som kan beskrive dagens problem og dilemma. Ut frå dette fekk me ein særs underhaldande norsktime. Me kom fram til dei følgjande ordtaka:

Gammel rev er vond å vende.
Den som intet vet dreper ingen mann.
Sant er sant at hver mann stjeler.
Store ord ler best.
Det er dumt å erte bjørnen når nesen er borte.
Det er råttenskap i alt som har lave dører.
Den som jager to harer er vond å jage.
Gammel vane finner vegen best.
Sant er sant før det er prøvd.
Det flyr mangt under skrøpelig hatt.
Gammel hest får sjelden fisk.
Sant er sant, unntatt nysilt melk.
Fisk fanges med garn, for den skjønner ikke spøk.
(Der) foten er tryggest, der en ikke ser bunnen.
Det er bånd for tale selv om ingen tror det.
Den som ler sist fanger ingen.

Nokre høyrast ut som berre tull, nokre høyrast fornuftige ut, men ved nærmare ettertanke er dei ikkje det, og nokre har faktisk ein skjult dobbeltmoral som ligg og lurer mellom vokalane. Og om du berre ser med eit ope sinn på saka, er det nok ei skjult meining bak alle saman.

Rundt jul for ca. 2 år siden var jeg med mor for å kjøpe julegaver. Mor var ute etter noe bestikk og lignende, noe som hun fant. For slik som ting er, så ønsker folk seg bestikk hele tiden. Og grunnen til det er at det så dyrt at folk må ønske seg en ny gaffel hver jul, og etter ca. 20 år kan de endelig invitere hele familien til middag med “fint” bestikk. Sølv er greit. Jeg forstår hvorfor sølvbestikk koster mye, men bestikk som er lagd av rustfritt stål skal ikke koste over 1000 kroner for en gaffel og en kniv.

Så ut fra denne sjokkopplevelsen bestemte jeg meg for å bli IKEA-slave. Jeg er evig imponert over at IKEA klarer å levere bestikk som er like bra (kanskje ikke så fint, men betyr det så mye?!) som alt det dyre folk kjøper. Jeg har ei tante som jobber på KONMØB, der min far også jobbet en stund. De selger møbler i den øvre prisklassen. Med det mener jeg at du må ut med nesten 100 000 for å få en salong. Igjen, IKEA overrasker. På IKEA kan du innrede hele stua med sofaer, hyller og ting for samme prisen og som ofte er mer komfortabelt. Hva velger du; en sofa som er designet av to litt tvilsomme menn som har fjeset festet i samtlige ukeblad, som koster like mye resten av stua og som er firkantet og dårlig å sitte i, eller en som koster 500 kroner på IKEA, er masseprodusert i 100% bomull, men er god å sitte i? Er valget vanskelig? Kanskje jeg satte det litt i ytterkant av realitetens grenser, men slik er det. Finn meg en designersofa som er god (eller ser god ut, siden sjansen for at vi får prøvesitte den er ganske liten) å sitte i, så skal jeg gi meg. Men alle er enten flate og firkantete, laget i plastikk eller pleksiglass, uten rygg eller alt på en gang.

Det er slik at det irriterer meg at folk velger å bruke så mye penger noe som har en bruksverdi. Stuen din skal ikke stå til utstilling, den skal være behagelig å være i. Og om du trenger dyre møbler og ting rundt deg for å føle deg bra, trenger du ingenting annet enn hjelp. Det er kanskje ikke så vanskelig å merke at jeg er litt irritert rundt denne saken. Og på tross av det har jeg ingenting imot design, jeg liker bare ikke at vi må sitte på en dårlig plastikkstol som koster mer enn alt jeg eier, bare fordi hele Champs-Élysées sier så. Bra design må være billig og bruksfokusert.

Jeg liker design, men hater merkevarer.

Noreg er nok det landet i verda som er rikast av minst grunn. Me fekk ein teknologi servert på gullfat av eit folk på andre sida av Atlanteren, utan å på nokon måte gjere noko sjølve. Så når Amerika kom med denne teknologien og starta å pumpe drivstoff opp av nordsjøen, berre fylde me etter. Me fekk eit statsdrive firma som gjorde nettopp dette, pumpa olje opp av sjøen. Og det var verkeleg ei velsigning. Noreg var det det var i dag, rikt.

Men er dette alt Noreg har å skryte av? At me har heile kystlinja vår full av svart gugge?
Det me kan vere stoltast av er at me har funne opp ostehøvelen, eit reiskap som kan skjøre osten i like store skiver utan mykje kluss. Oppfinninga i seg sjølve er ikkje stor og banebrytande, men det at me kom opp med det først, og at ingen andre land har sett behovet for å importere denne flotte oppfinninga ennå, er overmåte flott! Så om det er ein ting ved Noreg eg kan vere stolt av, så er det ostehøvelen. Den er me aleine om, den er vår og den er unik.

Men greit nok, me hadde ikkje klart å tene oss rike på ostehøvlar. Det er greit. Men som alt for få veit er at me har ei veldig viktig oppfinning til på nakken. På fint kallast den aerosolen, til vanleg brukast han til å gjere hærverk og i daglegtalen heitar han sprayboks. Erik Rotheim fekk i 1929 innvigsla ein patent på denne flotte aerosolen. Og om du tenker det om, kor mange sprayboksar som vert laga og brukt i dag, så vert det litt om Noreg hadde fått ein liten prosentdel av kvar av desse. Me kunne hat to fond, eit oljefond og eit sprayboksfond. Men hadde me fått pengar for alle desse boksane, hadde kanskje me fått skulda for utsleppet av KFK-gassar og all tagginga. Og det er ikkje noko me vil ha på ryggen, den er allereie full av olje og ostehøvlar. Så difor snakkar me litt lågt om sprayboksar og heller skrik høgt om ostehøvlar.

(Og for dei som og trudde at bindersen vart oppfunnen av ein Nordmann, er det feil… les her.)

Her kommer et dikt som overgår alle eksisterande fordommar ovanfor nerdar. I tillegg er det ein smule blasfemisk eller hyklersk, men det vel eg å legge litt i bakgrunnen og heller fokusere på at det formuler som ein sjukeleg kjærleik til PC’en, men humoristisk meint (sjølvsagt).

Fader vår du som er i datamaskinen
La ditt operativsystem være hellig,
la ditt flerbrukessystem komme
la din vilje skje i printeren,
som på skjermen.
Led oss ikke inn i systemfeil,
men frels oss fra de blåe skjermer.
Gi oss i dag vår daglige utskrift
og tilgi våre tastefeil,
selv om vi aldri tilgir noen for programfeil.
For systemet er ditt,
og makten over personalet
i evighet.
Enter

Eg har i det siste kome borti gruppa Improv Everywhere som er ei gruppe menneske som har som motto “We cause scenes”. Og det er nettopp det dei gjer.

Mest kjent er dei for deira Grand Central Freeze som vakte stor oppsikt og forvirring. Filmen som ligg ute på youtube er veldig kul. Det ser heilt enormt ut når halvparten av alle folka på Grand Central stoppar samstundes og står stille eit par minutt. Veldig morosamt å sjå korleis folk reagerer.

Men det er ikkje første stuntet dei gjer. Bare sjekk ut på youtube eller besøk heimesida deira. Det er fascinerande at så mange folk er villige til å bruke tid og resursar på å få folk til å stoppe opp i dagleglivet og ta seg tid til å bli underhaldt.

Riktig nok forstår eg ikkje namnet, Improv Everywhere. Det høyrast ut som improv er ei forkorting for improvise som betyr å improvisere. Men etter som ABC sin reportasje seier så trenge det ganske mykje planlegging. Altså er det langt frå improvisering.

Men kult er det uansett…

Nok ein gong har Douglas Adams klart å kome meg i forkjøpet. iGoogle har ein lur widget som gir meg “quotes of the day“. Spesielt nyttig er det ikkje, men det sår ofte mykje lurt. I dag var det nok ein gong Douglas Adams som pryda lista. Og det gjorde han med følgjande sitat:

“Human beings, who are almost unique in having the ability to learn from the experience of others, are also remarkable for their apparent disinclination to do so.”

Og det er akkurat det eg vil seie i dag. At mennesket skal i prinsippet kunne lære av andre sine feil, men alle kan vel skrive under på at dei lærer best av det dei gjer sjølv. Og difor på tross av at alle maser om at me må sjå på andre som eksempel og lære av dei, så er det ingen som gjer det. Om du har ein venn som legg handa på ei varm kokeplate og svir handa, veit du at det vil gjere vondt om du legg handa på plata, men kor vondt vil det eigentleg gjere? Kanskje er det bare ein guteting, eller for alt eg veit ein “meg-ting”, men slik verker det no likevell.

Eksempelet mit er øvrig hypotetisk og eg har aldri lagt handa på ein varm kokeplate fordi venen min gjorde det, men likevell. Fullt og heilt, nysgjerrighet er nok medfødt, både på godt og vondt.

Ein gong i året er skjer det noko spesielt. Det er “shutdown day“. Det vil kort oppsummert seie at fleire millionar menneskje slår av datamaskinane sine og driv på med noko anna i 24 timer. Eg var innom prosjektet i fjor, men av grunnar eg ikkje hugsar vart det aldri noko av. Nå, den 3. mai er det på ny shutdown day og eg byrja å tenke.

Vår generasjon er ganske opphengt i desse maskinane. Dei er fast inventar i ein kvar heim og mange brukar dei fleire timar til dagen. Eg kan godt innrømme at eg er ein av desse. Men det eg kom til å tenke på var at det er merkeleg så dystert eg ser på å gjere noko slikt… Datamaskinen min, som er ein mac, står på døgnet rundt og brukast dagleg. Eg speler ikkje, men likevel klarer eg bruke fleire timar kvar dag på denne kraftfulle boksen. Og merkeligast av alt, eg gremmast for å skilja meg med han. Sjølv om det berre er for ein dag…

Merkeleg, sjukeleg eller heilt normalt?

Those who can’t do, teach. Those who can’t teach, criticise.